RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen
RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen
RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
108 Anna Jebsens Minde<br />
Jenten har videre <strong>for</strong>klart at hun kjenner til at<br />
noen av de andre barna måtte stille på kontoret<br />
til styrer nr. 3. Selv ble hun aldri kalt inn på kontoret<br />
til styreren. Hun oppfattet det slik at det å<br />
bli kalt inn på kontoret var noe negativt <strong>for</strong> de det<br />
gjaldt.<br />
I følge den nevnte jenten fikk barna på mange<br />
måter en langt større frihet på barnehjemmet etter<br />
at styrer nr. 3 døde i 1975.<br />
En jente som var på barnehjemmet mesteparten<br />
av 1970-tallet, har <strong>for</strong>klart at hun opplevde ingen<br />
fysiske overgrep mens hun var ved Anna<br />
Jebsens Minde. Hun opplevde imidlertid at styrer<br />
nr. 3 overså, kritiserte og ignorerte henne.<br />
Dette opplevde jenten som svært vanskelig, og<br />
hun følte også at hun ikke fikk være med å ta del<br />
i de godene som de andre barna fikk. For eksempel<br />
fikk hun ikke, i hvert fall ikke så mye som de<br />
andre barna, være med å handle eller være med<br />
på ferier m.v. Hun hadde der<strong>for</strong> en veldig ensomhetsfølelse.<br />
Jenten har <strong>for</strong>klart at situasjonen<br />
bedret seg etter at styrer nr. 3 døde i 1975.<br />
Denne jenten hadde tidligere vært ved et annet<br />
barnehjem hvor hun ble slått. I ettertid vurderer<br />
hun allikevel tiden ved Anna Jebsens Minde<br />
som den verste. Følelsen av isolering og utstøting<br />
er åpenbart det som har plaget og plager<br />
henne mest, etter det hun har <strong>for</strong>klart.<br />
Ingen av de ansatte <strong>fra</strong> siste halvdel av 1970tallet<br />
har kjennskap til at noen av barna har vært<br />
utsatt <strong>for</strong> fysiske avstraffelser, eller andre <strong>for</strong>mer<br />
<strong>for</strong> uakseptabel straff. Styrer nr. 6 har <strong>for</strong>klart at<br />
særlig tenåringsjentene representerte en ut<strong>for</strong>dring<br />
<strong>for</strong> de ansatte, blant annet på grunn av deres<br />
utprøving. Noen av barna kunne også være<br />
svært utagerende. Dette medførte noen ganger<br />
at personalet måtte holde dem fast. Det skjedde,<br />
i følge styreren, ikke så ofte at barn måtte holdes.<br />
Dette var mest i <strong>for</strong>hold til enkelte av barna.<br />
Styreren opplevde det slik at ingen av barna ble<br />
utsatt <strong>for</strong> vold eller overgrep i den <strong>for</strong>bindelse.<br />
Grensene er ikke så lett å trekke, men styreren<br />
mener at personalet var rolige i disse situasjonene.<br />
De var ikke opphisset, noe som ville kunne<br />
virke skremmende på barna.<br />
Styremedlemmet som <strong>Granskingsutvalget</strong><br />
har intervjuet, har <strong>for</strong>klart at hun aldri hadde<br />
noen antakelser om at barn som bodde ved barnehjemmet<br />
ikke hadde det godt. Hun har aldri<br />
blitt gjort kjent med at noen av barna som bodde<br />
ved barnehjemmet ble fysisk avstraffet. Slik hun<br />
kjente betjeningen, var de veldig kjekke. Samtidig<br />
tilføyer hun at da hun var ved barnehjemmet,<br />
så var det normalt i <strong>for</strong>bindelse med styremøter,<br />
og styret var da samlet.<br />
<strong>Granskingsutvalget</strong> legger til grunn at det har<br />
skjedd fysiske avstraffelser ved barnehjemmet.<br />
Det er i første rekke styrer nr. 1, og en annen ansatt<br />
i samme periode, som har stått <strong>for</strong> dette.<br />
<strong>Granskingsutvalget</strong> finner det godtgjort at det<br />
har skjedd alvorlige fysiske overgrep mot barn<br />
på siste halvdel av 1950-tallet. De avstraffelsene<br />
<strong>Granskingsutvalget</strong> har fått beskrevet <strong>fra</strong> denne<br />
perioden, er av svært krenkende karakter.<br />
Fra ca. 1960 synes fysiske avstraffelser å ha<br />
<strong>for</strong>ekommet langt sjeldnere. Fysisk straff synes<br />
ikke å ha vært noe sentralt ledd i oppdragelsen<br />
av barna, men mer impulspreget og begrenset til<br />
noen få enkeltepisoder. Styrer nr. 3 har hatt andre<br />
måter å straffe barna på.<br />
Når det gjelder perioden etter 1975, har<br />
<strong>Granskingsutvalget</strong> ikke holdepunkter <strong>for</strong> at det<br />
har skjedd fysiske avstraffelser. Fysisk makt har<br />
vært nødvendig i noen situasjoner, men <strong>Granskingsutvalget</strong><br />
har ikke grunnlag <strong>for</strong> å si at de ansatte<br />
noen gang gikk <strong>for</strong> langt i så måte.<br />
Utvalget legger videre til grunn at det på<br />
1950- og 60-tallet ble benyttet som straff at barna<br />
ble sendt på rommet og måtte oppholde seg der.<br />
Noen ganger hadde dette karakter av utestenging<br />
<strong>fra</strong> fellesskapet, noe <strong>Granskingsutvalget</strong> ser<br />
på som klart kritikkverdig.<br />
<strong>Granskingsutvalget</strong> legger videre til grunn at<br />
husarrest var en vanlig avstraffelsesmetode i den<br />
perioden styrer nr. 3 var ansatt. <strong>Granskingsutvalget</strong><br />
mener at husarrest innen<strong>for</strong> rimelighetens<br />
grenser er akseptabelt, iallfall etter den tids tankegang,<br />
men mener allikevel at husarresten ofte<br />
var u<strong>for</strong>holdsmessig lang i <strong>for</strong>hold til det barna<br />
hadde gjort. Utvalget påpeker <strong>for</strong> eksempel at<br />
man kunne få inntil 14 dagers husarrest <strong>for</strong> å<br />
komme <strong>for</strong> sent hjem til middag. Utvalget mener<br />
at bruk av husarrest i slik utstrekning er klart<br />
kritikkverdig.<br />
Utstøting, ugrunnet <strong>for</strong>skjellsbehandling og<br />
andre <strong>for</strong>mer <strong>for</strong> psykisk press, synes å ha vært<br />
en <strong>for</strong>m <strong>for</strong> adferdsregulerende og avstraffende<br />
metode, i store deler av den perioden utvalget<br />
har gransket. Dette synes å ha preget både perioden<br />
til styrer nr. 1 og perioden til styrer nr. 3.<br />
Utvalget viser til at tre jenter, som har vært ved<br />
barnehjemmet i tre <strong>for</strong>skjellige perioder, uavhengig<br />
av hverandre har <strong>for</strong>klart seg om <strong>for</strong>skjellige<br />
<strong>for</strong>mer <strong>for</strong> utstøting <strong>fra</strong> styrernes side. <strong>Granskingsutvalget</strong><br />
ser klare fellestrekk i disse <strong>for</strong>klaringene,<br />
og det står heller ikke i klar motstrid til<br />
den jenten som har <strong>for</strong>klart at hun i all hovedsak<br />
hadde det bra ved barnehjemmet. Også hun har<br />
gitt uttrykk <strong>for</strong> at det var noen av barna som ikke<br />
hadde det bra, selv om hun ikke synes å ha opplevd<br />
så klart at noen av barna ble direkte utstøtt.