RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

More documents

Recommendations

Info

148 Bergen kommunale ungdomshjem/Solstreif 9.12 Adferdsregulering og straffereaksjoner Ungdommene som kom til institusjonen etter at Bergen kommune overtok, viste i følge en årsrapport for 1972 betydelige sosiale, psykiatriske og pedagogiske problemer. Karakteristisk for ungdommene var adferdsavvik, skolevansker og familieproblemer. De hadde som oftest skulket skolen fra få uker til et halvt år eller mer. De fleste kom fra oppløste hjem, og hadde også misbrukt alkohol og sniffet. I følge rapporten var opplegget dette året basert på stor frihet for ungdommene. Det var lagt opp til stor gjensidig tillit mellom ungdommene og de ansatte. I ettertid vurderte styreren dette opplegget som noe urealistisk. Klientellet hadde vært «altfor sykt og altfor adferdsavvikende til på egenhånd å sette rimelige grenser for sin adferd». I tiltakende grad hadde det «markert seg et behov for på forhånd å trekke opp retningslinjene for dagens samvær og faglig underbygde konsekvenser og feedback på ulike handlinger». En av de ansatte i perioden før 1975 har forklart til Granskingsutvalget at han ikke kan huske situasjoner der de ansatte måtte gripe inn med fysisk grensesetting. Grensesetting skjedde for eksempel ved at personalet sa nei til at ungdommene fikk besøk eller at huset måtte tømmes på grunn av rusing. De baserte seg på samarbeid og avtaler. Bemanningen var liten, og han vurderer det slik at de kanskje av den grunn var liberale med hensyn til grensesettingen. Han har videre forklart at det skjedde noen få ganger at ungdommer ble skrevet ut fra institusjonen. Etter det han kan huske i dag, tror han at utskrivningene skjedde i samråd eller i forståelse med barnevernet. I en rapport datert 25.08.1975, om den første perioden etter gjenåpningen av institusjonen, fremgår det følgende: «Ungdom med adferdsproblemer trenger grensesetting og faste regler å holde seg til. Dette vil for dem representere en trygghet og på lengre sikt bidra til å endre deres livsførsel. Personalet ble enige om en regelramme – en del regler var vi ikke villige til å diskutere med ungdommen selv, som for eksempel forbud mot bruk av alkohol på hjemmet. Vi ville samtidig at ungdommen selv skulle føle seg medansvarlig i beslutninger som ble tatt, så en del husregler ble skapt på deres initiativ». I en rapport for perioden 12.05.1975 til 01.07.1976 gis det en del opplysninger om adferdsregulering. Det fremgår at flere av ungdommene hadde vært anmeldt for tyverier og smånasking fra forretninger. Institusjonen så det som nødvendig å føre en nøyaktig kontroll med hva som kom inn i huset, for å få satt en stopper for tyveriene. Dette skjedde ved at ungdommenes eiendeler ble registrert. Dersom de skaffet seg ting som de ikke kunne vise kvittering for eller bevise å ha mottatt på lovlig vis, ble dette tatt fra dem som tyvegods. De ansatte fulgte dem tilbake til forretningen for å levere tyvegodset tilbake. En del ble også levert til politiet eller kastet. I følge rapporten var en konsekvent holdning nødvendig for å få satt en stopper for tyveriene. De oppfattet det også slik at institusjonen klarte å mestre dette problemet på en konstruktiv måte. I den samme rapporten fremgår det at den sosiale treningen bestod i grensesetting og i å gi ungdommene en ordnet dagsrytme. Dette gikk blant annet ut på å få ungdommene med på å inngå avtaler om utetid, følge faste måltider og å få en viss plan over livet generelt. De ansatte syntes at institusjonen hadde klart å påvirke ungdommenes adferd positivt. De mente også å ha mestret å ta seg av ungdom med store aggresjonsvansker på en konstruktiv måte. Det fremgår videre at ungdommer kunne bli utskrevet for eksempel dersom de ikke maktet vedkommende i institusjonen. Noen klientmapper som Granskingsutvalget har gjennomgått, viser at ungdommene kunne bli utskrevet for eksempel etter gjentatte regelbrudd eller gjentatte avtalebrudd. I følge den nevnte rapporten ble de fleste ungdommene utskrevet til hjemmet og som oftest til samme situasjon som familien var i før inntak. Etter utskrivning hadde institusjonen lite eller ingen kontakt med ungdommene, men institusjonen anmodet alltid distriktssosialkontorene om å følge familien opp. En som var ansatt både før og etter 1975 har forklart at det av og til var konflikter mellom institusjonen og sosialkontoret om nødvendigheten av å skrive ut en ungdom. Problemet kunne også være at institusjonen ønsket å skrive ut mens sosialkontoret ønsket det motsatte. Han tror ikke at ungdommer kunne bli «satt på gaten», men at det nok kunne hende at sosialkontoret ble gitt en kort frist til å finne en ny plassering. Nødløsninger kunne da bli benyttet. Bakgrunnen for utskriving kunne for eksempel være rusing på institusjonen. Han har videre forklart at institusjonen håndterte rusproblematikk ved å gjennomføre mange samtaler med ungdommene. De sosialpedagogiske metodene kunne være et for lett tiltak for noen av ungdommene, men den gangen hadde de ikke lovhjemmel for å utøve mer tvang enn det de gjorde. Institusjonen brukte husarrest for
å sikre at de ansatte fikk mulighet til å snakke med ungdommene, men de holdt dem ikke fysisk tilbake. Ytterdøren var låst om ettermiddagen og kvelden, men det var lett å forlate institusjonen for den som ønsket det. Styreren i den første perioden etter at institusjonen kom i drift etter 1975 har forklart at det ble lagt vesentlig vekt på å formidle adferdsnormer til ungdommene. Konflikter ble tatt opp i samtaler med ungdommer. Hun kan ikke huske at det ble gjennomført mer direkte fysisk grensesetting eller negative sanksjoner, men kan ikke utelukke at ungdom i noen tilfeller fikk beskjed om å holde seg hjemme fordi de ikke hadde fulgt reglene. Det var utover dette ikke direkte sanksjoner mot regelbrudd. Det bildet som fremkommer av arkivmaterialet og av intervjuene med de ansatte, samsvarer langt på vei med det ungdommene har forklart til Granskingsutvalget. En jente har forklart at det var en del husregler på ungdomshjemmet, i form av faste tider for måltider, lekselesing og når de måtte være inne. Det var ingen direkte reaksjoner for brudd på reglene. Det var ikke noen form for konkret avstraffelse. Hun har imidlertid forklart at hun mange ganger slåss med personalet, og at hun var utsatt for enkelte tilfeller av fysisk maktanvendelse. Hun kunne for eksempel få en knyttneve i magen, på baken eller på lårene. En annen jente har fortalt at det var svært lite grensesetting ved institusjonen. Hun har nevnt som eksempel at hun ble vekket om morgen for å gå på skolen, men at personalet ikke kunne gjøre noe dersom hun nektet. De ansatte hadde etter hennes oppfatning ingen maktmidler eller straffemetoder. Også denne jenten opplevde imidlertid fysiske konfrontasjoner med noen av de ansatte. De brukte ved en anledning fysisk makt for å roe henne ned. Hun vurderer i dag ikke dette som noen form for overgrep. Hun ble for øvrig aldri slått på ungdomshjemmet. Den eneste straffemetoden hun kan huske i dag, er at hun ikke fikk lommepenger dersom hun ikke ryddet rommet sitt. Hun opplevde det slik at personalet «gjorde ingenting for å få skikk på henne». To ganger ble hun imidlertid utvist fra ungdomshjemmet på grunn av mange regelbrudd. Hun vurderer det i dag slik at det kanskje var grunn til å skrive henne ut, men hun er allikevel kritisk til måten dette skjedde på. Ved den ene anledningen hadde hun ikke noe bosted å gå til, noe personalet i følge henne var klar over. Fordi hun ikke hadde noe sted å bo, tok hun opphold i et hus hvor det var «fest døgnet rundt». Der opp- Bergen kommunale ungdomshjem/Solstreif 149 holdt hun seg en uke, i den tiden hun var utvist. Da uken var gått flyttet hun tilbake igjen. Den andre gangen hun ble utvist, flyttet hun hjem til sin far. Hun har forklart at det ble mye rusing den første tiden etter at hun flyttet hjem til faren. Det går igjen i flere intervjuer at ungdommene opplevde å ha det ganske fritt på ungdomshjemmet. Flere av de ungdommene som Granskingsutvalget har intervjuet, hadde erfaringer fra andre barneverninstitusjoner før de kom til ungdomshjemmet. Det er utvalgets hovedinntrykk at ungdommene opplevde det som langt friere og mindre strengt på ungdomshjemmet sammenlignet med de andre institusjonene de hadde vært på. Det er ingen som har hevdet at de har vært utsatt for fysiske avstraffelser eller trusler om dette. Granskingsutvalget legger til grunn at det ikke har forekommet fysiske avstraffelser, trusler eller andre lignende overgrep ved institusjonen. Det har forekommet tilfeller av fysiske konfrontasjoner, men disse har ikke hatt karakter av overgrep eller avstraffelse. Det synes i hovedsak å ha hatt sammenheng med at ungdommene måtte roes ned. Fysisk makt, og kanskje også slag, synes å ha blitt benyttet. Granskingsutvalget har imidlertid ikke holdepunkter for at de ansatte gikk for langt i så måte. De ansatte i perioden 1972–80 synes å ha hatt som grunnholdning at ungdommene ikke skulle slås eller straffes fysisk. Granskingsutvalget har heller ikke grunnlag for å tro at det forekom trusler, sjikanering eller nedsettende omtale. Hovedinntrykket er at det var svært fritt og lite strengt ved institusjonen. Institusjonen synes å ha bygd på en helt annen kultur enn det som var vanlig ved andre institusjoner noen år tidligere. Granskingsutvalget har vurdert at grensesettingen ved institusjonen var mangelfull. Adferdsreguleringen synes i stor utstrekning å ha vært basert på avtaler og samtaler. Avtalebrudd fikk i utgangspunktet relativt beskjedne konsekvenser. Målgruppen for institusjonen var litt utydelig, men et fellestrekk ved de som kom dit var store adferdsvansker. På denne bakgrunn er det et spørsmål om ungdommene fikk for lite grenser, manglende tilsyn og påpassing. Etter Granskingsutvalgets oppfatning var det ved institusjonen en behandlingskultur som ikke var så velfundert i forhold til den målgruppe man skulle ta imot. Det var en sosialpedagogisk ideologi preget av stor vekt på å selvstendiggjøre ungdommene, og frihet under ansvar. Det var imidlertid behov for andre metoder og mer grensesetting i forhold til den målgruppen institusjonen tok imot. Det var i stor grad «behandlingshjemklientell» som ble plassert der, men det var ikke
Page 1 and 2:
RAPPORT fra Granskingsutvalget for
Page 3:
Til Fylkesmannen i Hordaland Ved br
Page 6 and 7:
6 Innhold 4.8.7 Bergen barnevernsne
Page 8 and 9:
8 Innhold 13. Jacob R. Olsens barne
Page 11 and 12:
I sammendraget gir utvalget en kort
Page 13 and 14:
har foreligget gyldige vedtak i sam
Page 15 and 16:
utvalg under Sosialdepartementet so
Page 17 and 18:
kunne være direkte overgrep. Det i
Page 19 and 20:
3.1 Arbeidet i Granskingsutvalget G
Page 21 and 22:
kivet i Bergen, Riksarkivet i Oslo
Page 23 and 24:
vært påkrevd med informasjon fra
Page 25 and 26:
4.1 Barnevernloven av 17. juli 1953
Page 27 and 28:
annet ble bestemt, jf nedenfor om
Page 29 and 30:
oppgave å dømme foreldrene. Moral
Page 31 and 32:
ter § 17 annet ledd burde man ogs
Page 33 and 34:
nødvendige undersøkelser og tok e
Page 35 and 36:
med hensyn til hvilke tiltak som ev
Page 37 and 38:
ningslovens regler om bistand av ad
Page 39 and 40:
ta foreldremyndigheten fra foreldre
Page 41 and 42:
der skolestyret og Kirke- og underv
Page 43 and 44:
gir det varme, kjærlighet og forst
Page 45 and 46:
ter ute. Det måtte være tilstrekk
Page 47 and 48:
1958 ble antallet inspektører redu
Page 49 and 50:
let og forholdene ved institusjonen
Page 51 and 52:
sonalets helse og øvrige forhold s
Page 53 and 54:
mente at det kun i unntakstilfeller
Page 55 and 56:
det grunnlaget ha en oppfatning om
Page 57 and 58:
Dette begrunner han blant annet med
Page 59 and 60:
som også hadde ledet til politianm
Page 61 and 62:
Utvalget finner videre grunn til å
Page 63 and 64:
arnevernlovens forstand eller om de
Page 65 and 66:
hjemmel for å plassere barn på ba
Page 67 and 68:
inger bl.a. i forbindelse med godkj
Page 69 and 70:
synsførere for Anna Jebsens Minde
Page 71 and 72:
«I og med at inspeksjonsvirksomhet
Page 73 and 74:
ger skulle kunne forsvare at disse
Page 75 and 76:
En av guttene savnet en voksen som
Page 77 and 78:
oppnevnt 19.04.56. Det kan i og for
Page 79 and 80:
ven. Granskingsutvalget har imidler
Page 81 and 82:
syn ble gjennomført, men det finne
Page 83 and 84:
med tilsyn kom undervær med at noe
Page 85 and 86:
urde blitt brakt videre til politis
Page 87 and 88:
arn, og rapportering om det enkelte
Page 89 and 90:
verninspektør og fylkesmannens bar
Page 91 and 92:
erne». Guttene uttalte at de hadde
Page 93 and 94:
7.1 Granskingsutvalgets grunnlag fo
Page 95 and 96:
I 1976 var lekerommet i første eta
Page 97 and 98: te arkivopplysninger, og dessuten h
Page 99 and 100: sisk, dersom de ikke spiste opp mat
Page 101 and 102: Heller ikke styreren fra den samme
Page 103 and 104: til å lese. Hun har i ettertid ten
Page 105 and 106: legge forholdene til rette for at d
Page 107 and 108: fikk da ris av styreren, mens de an
Page 109 and 110: Granskingsutvalget vurderer utstøt
Page 111 and 112: utviste noen aktivitet for at barna
Page 113 and 114: Julen synes å ha vært markert på
Page 115 and 116: 8.1 Granskingsutvalgets grunnlag fo
Page 117 and 118: leketing. En må etter dagens stand
Page 119 and 120: Av det før omtalte jubileumsskrift
Page 121 and 122: En som var ansatt som praktikant mo
Page 123 and 124: passet årstidene, men at barna ski
Page 125 and 126: Som nevnt ovenfor, så var det en j
Page 127 and 128: Hun kan for eksempel ikke se for se
Page 129 and 130: En tredje jente, som også var der
Page 131 and 132: 8.13 Seksuelle overgrep Ingen av ba
Page 133 and 134: fordi det ble «litt mye styr» for
Page 135 and 136: 9.1 Granskingsutvalgets grunnlag fo
Page 137 and 138: Gulvene var dekket med gulvbelegg o
Page 139 and 140: interesse blant fagutdannede. Man h
Page 141 and 142: Noen av de ansatte i den sistnevnte
Page 143 and 144: for å gå på badet av frykt for
Page 145 and 146: ne. Institusjonen vurderte det som
Page 147: stoffer, blant annet hasj, amfetami
Page 151 and 152: 9.14 Følelsesmessig omsorg, nærhe
Page 153 and 154: lingsdalen benyttet. Noen ganger bl
Page 155 and 156: Barnetallet ble redusert da det ene
Page 157 and 158: Da bygningene på Garnes ble oppfø
Page 159 and 160: Guttenes spiserom ble beskrevet som
Page 161 and 162: vært noen ansatte med barnevernfag
Page 163 and 164: ord på to rekker. Styreren eller d
Page 165 and 166: Mange av guttene har forklart at kl
Page 167 and 168: Gangen utenfor guttenes soverom var
Page 169 and 170: svakere elevene har gitt uttrykk fo
Page 171 and 172: hatt negative konsekvenser for oppf
Page 173 and 174: Granskingsutvalget at han ved et be
Page 175 and 176: gene for lærerne, for å unngå re
Page 177 and 178: seg guttene på båttur og viste de
Page 179 and 180: gikk til Dagbladet som slo opp sake
Page 181 and 182: har gitt uttrykk for at den seksuel
Page 183 and 184: 10.17 Helsetilbud I arkivet etter g
Page 185 and 186: 11.1 Granskingsutvalget grunnlag fo
Page 187 and 188: hersket et sunt tillitsforhold mell
Page 189 and 190: Granskingsutvalget legger til grunn
Page 191 and 192: de det nok bra materielt sett, men
Page 193 and 194: lagt barnevernlovens bestemmelser.
Page 195 and 196: kolen. På den annen side har utval
Page 197 and 198: som før 1973 hadde vært ved Morge
Page 199 and 200:
tilfellene hadde institusjonen hatt
Page 201 and 202:
To av elevene fikk være med underb
Page 203 and 204:
En gutt som var ved institusjonen n
Page 205 and 206:
nus som de kunne opparbeide seg. Po
Page 207 and 208:
dette, har derimot forklart at det
Page 209 and 210:
gave å rydde opp etter disse turen
Page 211 and 212:
13.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 213 and 214:
kroker ved hjelp av halvvegger. Dis
Page 215 and 216:
Styrer nr. 4 ble ansatt i møte 06.
Page 217 and 218:
andre etasje var det en avdelingsle
Page 219 and 220:
To gutter som var ved institusjonen
Page 221 and 222:
tvang og sanksjoner i den forbindel
Page 223 and 224:
let, synes imidlertid klærne å ha
Page 225 and 226:
Gutten har videre forklart at det v
Page 227 and 228:
hadde musikalsk anlegg. Han tror at
Page 229 and 230:
har vært relativt «normalt». Neg
Page 231 and 232:
13.13 Adferdsregulering og straffer
Page 233 and 234:
En av guttene kom da borti en panne
Page 235 and 236:
Jenten har videre forklart at hun e
Page 237 and 238:
terte dette seg imellom. Hun opplev
Page 239 and 240:
med på turer. Vurdert etter dagens
Page 241 and 242:
13.16 Helsetilbud Det fremgår av s
Page 243 and 244:
14.3 Godkjenning av institusjonen E
Page 245 and 246:
taljene i dette. Hovedinntrykket er
Page 247 and 248:
Formannen i styret for barnehjemmet
Page 249 and 250:
Styrerstillingen var utlyst gjentat
Page 251 and 252:
Granskingsutvalget finner det godgj
Page 253 and 254:
Granskingsutvalget har fått flest
Page 255 and 256:
leker på barnehjemmet, og barnebø
Page 257 and 258:
ter, ble omdannet til guttehjem hø
Page 259 and 260:
personalet ikke klarte «å rå med
Page 261 and 262:
erer til samme politisak eller om d
Page 263 and 264:
ne, og at han hadde forsøkt å tun
Page 265 and 266:
eidet. Det siste synes å ha foreko
Page 267 and 268:
Page 269 and 270:
gen- og kveldstell. Det var innrede
Page 271 and 272:
Vaktordningen hadde ifølge styrere
Page 273 and 274:
15.10 Forholdet mellom barna Ifølg
Page 275 and 276:
En annen gutt, som var ved barnehje
Page 277 and 278:
I 1985 vedtok Hordaland fylkesting
Page 279 and 280:
pedagogsutdanning fra Norges kommun
Page 281 and 282:
messig og tilpasset forskjellige fo
Page 283 and 284:
eidet. Dette var knyttet til konsen
Page 285 and 286:
ten, har utvalget imidlertid ikke t
Page 287 and 288:
Derfor svettet hun, og det var tidv
Page 289 and 290:
hun hadde talent for. I forhold til
Page 291 and 292:
arna kl. 20.00. Den fremste oppgave
Page 293 and 294:
Page 295 and 296:
i ble gitt noen permanent godkjenni
Page 297 and 298:
var vesentlig dårligere enn det ha
Page 299 and 300:
forhold til skolegang og lekselesin
Page 301 and 302:
Granskingsutvalget legger til grunn
Page 303 and 304:
fortalte ham mer konkret hva han ha
Page 305 and 306:
dyrene. Han var interessert i heste
Page 307 and 308:
Kommunen hadde etter loven og forsk
Page 309 and 310:
I den første delen av granskingspe
Page 311:
forberedende ansvar, i forhold til
Page 315 and 316:
1) Noen generelle trekk ved utvikli
Page 317 and 318:
sine egne foreldre. En begynte å s
Page 319 and 320:
Familien best 2) Syn på barns beho
Page 321 and 322:
dergraving av disiplinen. Slik form
Page 323 and 324:
«Totale» institusjoner 3) Trekk v
Page 325 and 326:
utenfra, at et trengs klare regler
Page 327 and 328:
kom det sjelden. Folk flest har en
Page 329 and 330:
Omsorgsovertakelser og forebyggende
Page 331 and 332:
ling for den minste ting, og hun m
Page 333 and 334:
En kan med rette spørre om spesial
Page 335 and 336:
for svake garantier, og den ble des
Page 337:
Nyhus, Per (1969) «Verneskoleutval
show all

RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?