RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

166 Bergens guttehjem, Garnes
passet best. Ofte var det de eldste guttene som
vant denne kampen. Noen gutter har også forklart
at da de før nevnte fotballskoene kom på begynnelsen
av 1960-tallet, var det konkurranse om
disse. Det var ikke alle som fikk samtidig, og dette
ble opplevd som urettferdig.
Guttenes beskrivelse av klær og skotøy er generelt
mindre negative mot slutten av 1960-tallet.
Beskrivelsene Granskingsutvalget har fått fra
guttene om klesstellet i perioden 1970–73 er vesentlig
mindre detaljerte enn forklaringene fra perioden
forut for dette. Beskrivelsene varierer noe,
men generelt sett er de ikke spesielt negative. For
eksempel har en gutt forklart at klærne var hele
og av omtrent samme standard som han var vant
med hjemmefra. Han så det imidlertid som et problem
at han bare fikk skifte en gang i uken, og at
han skilte seg ut på grunn av en rød genser som
guttene måtte ha på seg, når de skulle gå til butikken.
Ifølge gutten måtte de gå med rød genser for
at lærerne skulle kunne følge med dem, og for at
de butikkansatte skulle se at de kom fra guttehjemmet.
Også en annen gutt har forklart at guttene
skilte seg ut på grunn av de røde genserne.
Ansatte fra den siste perioden før nedleggelsen
av guttehjemmet, har gitt en entydig positiv beskrivelse
av klærne og klesstellet. Styreren i denne
perioden har forklart at klærne var helt tilfredsstillende.
Det ble kjøpt nye klær til dem som hadde
behov for det. Guttene hadde også regntøy og
gummistøvler. Ifølge styreren var også fottøyet
hensiktsmessig både i forhold til vær og årstid. I
tillegg hadde guttene finere tøy som ble benyttet
for eksempel ved helgebesøk eller spesielle anledninger.
Ingen av guttene skilte seg ut i forhold til
andre barn. En lærer fra samme periode har forklart
at klærne var hele og rene, og at guttene
gikk normalt kledd. De hadde klær med seg hjemmefra,
og når de trengte noe nytt, ble det kjøpt inn
nytt tøy. En annen lærer har beskrevet klærne
som ordinære, og at det ikke var mulig å se forskjell
på guttenes klær og klær andre barn hadde.
Granskingsutvalget legger til grunn at klærne
ved guttehjemmet klart må kunne beskrives
som institusjonsklær. Dette var særlig utpreget i
første del av den perioden utvalget har gransket.
Utvalget finner det godtgjort at standarden på
klærne var dårlig fra 1954 og frem mot slutten av
1960-tallet. Klærne var velbrukte og lappete, de
hadde et fattigslig preg, og guttene skilte seg ut
i forhold til barn flest i samtiden. Klærne hadde
også et lite individuelt preg siden de gikk på
rundgang mellom barna. På den annen side finner
utvalget det sannsynlig at guttene også hadde
noen finere klær til bruk ved spesielle anledninger
og hjemmebesøk.
En vesentlig årsak til det fattigslige klesstellet,
synes å ha vært institusjonens svake økonomi.
Det synes imidlertid også å ha vært en bevisst
politikk eller ideologi fra styreren i perioden
frem til 1970, om at det skulle være enkelt
med hensyn til klær og sko. Styrerens reaksjon
overfor læreren som tok opp spørsmålet om å
kjøpe inn lettere sko, kan tyde på dette.
Det synes å ha skjedd en gradvis forbedring
av klesstellet frem mot 1970-tallet, og kvaliteten
synes å ha vært stort sett akseptabel de siste årene
før institusjonen stengte. I den grad noen av
barna skilte seg ut i denne siste perioden, synes
det ikke å ha hatt sammenheng med kvaliteten
på klærne, men at bl.a. røde gensere gikk igjen.
Granskingsutvalget legger videre til grunn at
det i perioder har vært en kamp om klærne. Det
var mye stress og bekymring i forhold til klessystemet,
og en daglig kamp for å få det rimelig
komfortabelt klesmessig. Dette synes først og
fremst å ha vært et problem i første halvdel av
den perioden utvalget har gransket, men det er
ikke mulig å trekke opp noe skarpt skille mellom
periodene.
Etter Granskingsutvalgets oppfatning var
ukentlige klesskift ikke tilstrekkelig på en institusjon
som dette, bl.a. fordi barna var mye ute og
dessuten deltok en del i gårdsarbeidet. Granskingsutvalget
legger til grunn at det etter de reglene
som gjaldt, ikke var mulighet for å skifte
klær utover de faste klesskiftene. Dette medførte
at guttene til tider gikk skitne og våte, og med
sure sokker. Kvinnen som stelte klærne, forsøkte
å rette på dette ved å la noen skifte ved behov,
men det var i strid med de reglene som gjaldt.
10.8 Hygiene, bad og toalettforhold
Guttene hadde felles dusjanlegg i kjelleren i internat
nr. 2. Beskrivelsen av selve anlegget og
forholdene varierer noe. Noen har ikke hatt noe
bestemt å utsette på fasilitetene, mens andre har
klaget over at lokalet var kaldt og at det ikke var
nok varmt vann til alle.
Dusjingen foregikk, som tidligere nevnt, en
gang i uken, og guttene fikk rene klær i forbindelse
med dette. Mange har forklart at det ikke
var mulig å få dusje oftere enn denne ene dagen
i uken. Dette gjaldt også dem som hadde særskilt
behov for å dusje oftere, for eksempel fordi
de arbeidet i fjøset.
En av lærerne fra første halvdel av 1960-tallet,
har forklart at det en gang kom en gutt som hadde
fotsopp, til institusjonen. Dette ble et stort
problem fordi fotsoppen smittet i dusjen.