RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Derfor svettet hun, og det var tidvis også svettelukt
av henne, særlig under armene. Den samme
«tanten» som er beskrevet av en av jentene nevnt
ovenfor, sa da at det luktet svette av jenten etter
at hun hadde vasket seg. Den ansatte bar da jenten
inn på badet etter ørene. Dette medførte at
ørene «revnet fra kinnet». Hun fikk sår som begynte
å blø, etter det jenten har forklart.
Den andre episoden skjedde da de var på Veslebakken
i Arna. Barna lekte med såpeskum fra
vaskeriet. Jenten hadde gått på badet og knekt av
såpen, slik at de blandet litt av såpestykket med
vann. Dette ble oppdaget, og jenten ble dratt ut
og skjelt ut i påsyn av de andre barna. Hun husker
ikke hvilken «tante» som gjorde dette. Hun
husker iallfall at hun ble kalt for tyv, blant flere
andre betegnelser. Det var fast rutine at de sang
mye. Hun husker godt at da de sang «tyven, tyven»,
så pekte de andre barna på henne. Denne
mobbingen pågikk i dagevis, uten at de ansatte
gjorde noe med det. Dette var en sår episode
som hun har festet seg ved også i voksen alder.
Den tredje episoden hun har beskrevet, er fra
en lørdagsmiddag. De hadde semulegrynssuppe,
og da hun hadde spist opp hellet hun på tallerkenen
for å få med seg den siste resten. Noe
av suppen kom da på bordet. Hun ble da tatt til
side og riset. Hun ba da om å ikke bli riset i de
andre påsyn, fordi at særlig det å vise baken til de
andre barna var svært pinlig. Hun husker da at
hun ble tatt på et siderom og riset der.
Den fjerde episoden skjedde etter at hun hadde
kuttet en snegl i to. Hun fikk da kjeft av en av
«tantene», for «slikt gjorde man ikke». Hun ble da
fortalt av den ansatte at nå ville andre snegler
komme opp i sengen til henne om natten mens
hun sov. Om kvelden fikk hun ikke sove på grunn
av dette. Hun lå «i evigheter stiv av skrekk, med
tanke på sneglenes sengebesøk». Til slutt sovnet
hun. Da hun våknet neste morgen, undersøkte
hun hele sengen sin, og var lykkelig over at det
ikke var noen snegler i sengen. Hun oppdaget
imidlertid at det i gropen mellom tommel og pekefinger
var tegnet fem blå sirkler. Jenten ble «panisk
redd», og ropte på «tanten». Den ansatte
kom bort til henne og hun viste frem hånden og
spurte hva sirklene var. Den ansatte sa da, i følge
jenten, «det er nok sneglene som har vært i sengen
din i natt og laget de merkene der». Jenten
ble da svært engstelig, og hver kveld etter dette
lå hun «forknytt og med hamrende hjerte, og ventet
på sneglenes gjestebesøk».
Det er en annen jente, som var ved barnehjemmet
i samme periode, som har også forklart seg
om behandlingen av jenten som noen ganger luktet
svette. Denne andre jenten husker konkret at
Solgården barnehjem 287
den tidligere nevnte ansatte skuret jenten kraftig
under armene med neglebørste. Hun tror at den
ansatte gjorde dette fordi hun mente at jenten
ikke hadde vasket seg tilfredsstillende. Hun oppfatter
dette som et overgrep, vurdert i ettertid.
Dette var noe som skjedde med jenten regelmessig,
i hvert fall en gang i uken over en periode.
En gutt som var ved barnehjemmet hele 1960tallet
og frem mot midten av 1970-tallet, har forklart
at han forbinder styrer nr. 1 med disiplin og
orden. Hun var en streng dame, og gutten hadde
frykt for henne. Dersom han hadde gjort noe
galt, måtte han ofte inn til denne styreren. Der
fikk man kjeft, og ofte beskjed om at man måtte
opp på rommet, og i en del tilfeller fikk man husarrest.
Han opplevde ikke fysiske avstraffelser.
Den ansatte som har vært ved barnehjemmet
i forskjellige perioder, har opplyst at de ved barnehjemmet
hadde regler som alle måtte følge.
Brudd på disse reglene kunne medføre at noen
av barna ble sendt på rommet, men det var ingen
av barna som ble slått. Hun har ikke vært vitne til
fysiske overgrep, og har heller ikke blitt fortalt at
det har skjedd. Men det kan ha skjedd at et barn
har blitt tatt i skulderen, eller kanskje også at det
har blitt tatt i øret. Hun har imidlertid ikke opplevd
noe som vil kunne kalles voldsutøvelse eller
fysiske overgrep.
En ansatt fra 1970 har forklart at det var et
«veldig strengt regime» ved barnehjemmet, med
veldig rigide regler for hvordan barna skulle opptre.
Den ansatte kan imidlertid ikke huske enkeltepisoder
av for eksempel fysisk avstraffelse
eller andre avstraffelsesmetoder. Hun har allikevel
en klar oppfatning av at i alle fall en av slumsøstrene
har utført «noe hardhendt fysisk behandling
av barna». Hovedinntrykket var at regimet
var «tydelig og klart, og at barna skjønte at
slik skulle det være».
Granskingsutvalget legger til grunn som overveiende
sannsynlig at det har forekommet fysiske
og psykiske avstraffelser av barna på 1950-tallet
og tidlig på 1960-tallet. Noen av avstraffelsene
som er beskrevet, var klare overgrep. Ingen av
barna har knyttet styreren i denne perioden til
noen av overgrepene. Granskingsutvalgets inntrykk
er at det er noen få av de ansatte som har
stått for dette.
Senere i perioden har Granskingsutvalget
ikke klare holdepunkter for at det har skjedd direkte
fysiske overgrep. Men også så sent som
omkring 1970, synes det å ha vært et nokså
strengt regime, da det ble forventet at barna
skulle innordne seg reglene som gjaldt. Dette regimet
ga ikke gode rammer for omsorgen for
barna.