RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

I 1985 vedtok Hordaland fylkesting å nedlegge
institusjonen fra 1988. Hovedgrunnen til dette
synes å ha vært at bygningen var utidsmessig.
16.3 Godkjenning av institusjonen
Granskingsutvalget har ikke funnet dokumentasjon
på om barnehjemmet var godkjent i den perioden
utvalget har gransket. Det er heller ikke
funnet dokumentasjon som sier noe om hvorvidt
det var en godkjent plan for barnehjemmet. Bergen
barnevernsnemnds protokoll, som dekker
perioden 1954–72, inneholder ikke noe om dette.
Det er heller ikke funnet noe i arkivmaterialet etter
Sosialdepartementet.
Sosialdepartementet godkjente 09.08.77 at
første etasje ved barnehjemmet ble brukt som
barnehage, slik at barnehjemmets lokaler ble begrenset
til andre og tredje etasje. Forutsetningen
var at de to institusjonen, barnehagen og barnehjemmet,
ble helt atskilt.
Det fremgår ikke av departementets brev om
barnehjemmet var godkjent, men det fremgår at
departementet var kjent med en innstilling fra et
utvalg i Bergen kommune, om at utvalget gikk inn
for fortsatt bruk av Solgården som barnehjem,
men med barnetallet redusert til 12. Det fremgår
av departementets brev at dette var det barnetall
som var fastsatt som maksimum for barnehjem i
henhold til departementets retningslinjer.
Departementet ba i det nevnte brevet om å få
innsendt plan over de rom som man regnet med
at barnehjemmet skulle disponere til de 12 barna.
Departementet syntes således å forutsette at barnehjemmet
måtte godkjennes.
I store deler av den perioden utvalget har
gransket, var institusjonen altfor stor til å tilfredsstille
barnehjemsforskriftens krav. Det er derfor
mindre sannsynlig at institusjonen var godkjent
før mot slutten av 1970-tallet, da barnetallet kom
ned til 12 barn.
16.4 Bygning og bygningsstandard
Granskingsutvalget har funnet få arkivopplysninger
som sier noe om bygningsstandarden på
1950- og 60-tallet. Granskingsutvalget har imidlertid
fått et visst inntrykk gjennom intervjuene.
Den ansatte som var ved barnehjemmet i flere
perioder, har opplyst at barnehjemmet holdt til i en
fem etasjes bygning, der de to øverste etasjene var
hybler. I den første perioden var det hybler som
var utleid til vanlige leietagere. Etter hvert overtok
de ansatte ved barnehjemmet noen av hyblene.
Solgården barnehjem 277
I følge denne ansatte holdt «mellombarna» til
i kjelleren. Der var det i tillegg et vaskeri, kjøkken
og kjølerom. Hun har presisert at selv om
det var en kjeller, så var det store vinduer i to store
rom mot en åpen bakplass.
I første etasje var det også forskjellige rom,
blant annet hadde skolebarna sitt eget oppholdsrom
der. Det var også kontor og noen andre fellesrom
i denne etasjen. I denne etasjen var det
også et eget soverom for de minste barna.
I andre etasje var det blant annet soverom for
«mellombarna» og for skolebarna.
Denne ansatte har beskrevet bygningen som
«litt tungvint for å være et barnehjem». Bygningen
var ikke ideell, blant annet fordi det var flere
trapper der. Hun vurderer imidlertid bygningsstandarden
til å være «ganske alminnelig og i
samsvar med det som ellers var en normal standard
på den tiden». Det var blant annet bad og
toalett i flere etasjer.
En ansatt fra 1970 har gitt en mer negativ beskrivelse
av de fysiske forholdene. Hun husker
at barnehjemmet lå svært inneklemt, nærmest i
en bakgate, og at barnehjemmet knapt hadde
uteareal. Det utearealet som var, var en inneklemt
liten bakgård. Barnehjemmet lå i en slags
underetasje, idet en fra gateplan gikk ned til den
delen av barnehjemmet hvor barna i hovedsak
oppholdt seg. Sovesalene lå i en etasje over disse
oppholdsrommene.
Denne ansatte husker institusjonen som at
den var trist og at den hadde et «vanlig institusjonspreg».
Hun kan ikke huske at det var gjort
noe for å gjøre det koseligere i form av for eksempel
bilder på veggene eller på andre måter.
Dette gjaldt også sovesalene.
Hovedinntrykket etter intervjuene med barna
som var ved institusjonen på 1950- og begynnelsen
av 1960-tallet, er at de sov på sovesaler med
5 til 7 barn. Utover beskrivelser av rom og romfordeling,
har ikke barna gitt noen karakteristikk
av den bygningsmessige standard.
Den førstnevnte ansatte ovenfor, har opplyst
at det skjedde noen bygningsmessige endringer
i løpet av den tiden hun var ved barnehjemmet.
På 1950-tallet kunne det være 9 til 10 barn på
hvert rom, i hvert fall hos skolebarna. På 1960tallet
ble noen av de store sovesalene inndelt i
mindre rom, slik at det ble 5 barn på hvert rom.
Etter hvert ble det gjort ytterligere inndelinger,
slik at det også kom tobarnsrom. Senere igjen
fikk de største barna egne rom.
I et brev datert 29.11.75, som gjelder søknad
fra Frelsesarmeen om forhøyelse av oppholdsbetalingen
ved barnehjemmet, fremgår det at bygningen
på dette tidspunktet hadde gått igjennom