RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

En av guttene kom da borti en panne med varmt
vann, slik at pannen veltet og gutten ble skåldet.
De voksne kom til, og den gutten Granskingsutvalget
har intervjuet, har opplyst at gutten som
veltet pannen ble slått. Han husker ikke hvem
som slo. Også ved en annen anledning var han
vitne til at en gutt ble slått, etter at gutten hadde
knust en rute. Gutten hadde kuttet seg slik at
han blødde. Han ble slått i ansiktet, men den gutten
Granskingsutvalget har intervjuet, kan ikke
huske hvem som slo.
Granskingsutvalget har intervjuet flere av de
ansatte som var ved barnehjemmet i samme periode
som styrer nr. 1 var der.
En ansatt fra midten av 1950-tallet har beskrevet
styreren som en «streng og myndig kvinne».
Hun tror at de aller fleste barna, og også flere av
de voksne som arbeidet der, var redd for styreren.
Den ansatte har videre forklart at styreren
ofte slo barna. Hun mener at dette kan ha skjedd
daglig. Hun kunne slå dem i ansiktet med flat
hånd, lugge dem, knipe dem i armen og riste
dem. Hun tror ikke at dette skjedde med de aller
minste barna, men det skjedde i hvert fall veldig
ofte med skolebarna. Avstraffelsene kunne skje
som reaksjon på helt bagatellmessige ting, i følge
den ansatte. Det kunne for eksempel være
dersom barna ikke utviste tilstrekkelig bordskikk.
Den ansatte husker at hun selv reagerte
på at det var bagateller som kunne føre til at barna
ble slått. Hun husker også at de eldste barna
fortalte til henne, og også til noen av de øvrige
ansatte, at de ble slått og at de reagerte på dette.
I følge den ansatte kan dette ha vært noe av det
som utløste at styreren senere ble politianmeldt.
Den nevnte ansatte tror ikke at barna fikk synlige
skader. Hun husker imidlertid at i hvert fall
de minste barna begynte å grine som en konsekvens
av at de ble slått. Hun tror at de eldre barna
forsøkte å holde seg. Hun tror at styreren slo så
hardt at det var vondt. Denne ansatte, og blant annet
en annen ansatt, diskuterte at styreren var
voldelig. Dette ble også diskutert med de eldste
barna. De to ansatte var enige med barna i at styreren
var voldelig. Dette spørsmålet ble imidlertid
ikke tatt opp med styreren eller styrerassistenten.
Hun tror at bakgrunnen for dette var at
de hadde stor respekt for styreren, at de var redde
og hadde en viss frykt for henne, og at de identifiserte
den assisterende styreren med styreren.
I tillegg hadde det nok også betydning at hun selv
og den andre nevnte ansatte var unge.
Denne ansatte har videre forklart at barna for
øvrig fikk mye kjeft.
Noen måneder etter at denne ansatte hadde
sluttet ved barnehjemmet, ble hun kontaktet per
Jacob R. Olsens barnehjem 233
telefon av en journalist i Dagbladet. Journalisten
opplyste at styreren var anmeldt til politiet. Den
ansatte ble forespurt om hun ønsket å la seg intervjue
av avisen i forbindelse med medieomtale
om forholdene ved barnehjemmet. Det takket
hun nei til. Når hun vurderer det i ettertid, føler
hun at hun var «feig» som ikke stod frem og lot
seg intervjue. Hun tror at en av de eldre jentene,
som tidligere hadde bodd ved barnehjemmet,
men som på dette tidspunktet var blitt voksen og
flyttet fra barnehjemmet, var en av dem som hadde
anmeldt styreren.
Etter det Granskingsutvalget forstår, sluttet
denne ansatte i stillingen, kort tid før styreren
ble anmeldt.
Granskingsutvalget har også intervjuet en
diakonisse som kom til barnehjemmet i 1957. Etter
det Granskingsutvalget forstår, var det fylkesmannens
barnevernsekretær som hadde tatt initiativet
til denne ansettelsen, på bakgrunn av
straffesaken som hadde kommet opp mot styreren.
På det tidspunktet denne diakonissen ble ansatt,
var straffesaken henlagt.
Denne ansatte har i ettertid vurdert det slik at
styrer nr. 1 ikke skulle hatt denne stillingen. Styreren
hadde på et vis to personligheter. Hun kunne
spre frykt, men kunne også være lystig og i
godt humør og derfor skape glede og positiv aktivitet
rundt seg. Hun husker at barna ofte stivnet
til, var redde og viste frykt når styreren var i nærheten,
eller kom inn i rommet. På spørsmål fra
Granskingsutvalget om den ansatte selv så at styreren
slo noen av barna, har hun opplyst at hun
ikke noen gang så dette direkte selv. Hun opplevde
imidlertid en gang at en gutt ved barnehjemmet
skrek og hulket. Gutten var da 10–11 år
gammel. Samtidig som at gutten skrek, hørte
den ansatte at styrer nr. 1 skrek høyt. Det kunne
høres ut som at det var noe i forbindelse med
håndvasken. Den ansatte husker tilbake på denne
episoden som meget ubehagelig. Allikevel var
det slik at hun ikke tok dette opp med styreren.
Hun spurte heller ikke gutten hva som hadde
skjedd. Når hun vurderer styreren i ettertid, vil
hun beskrive det slik at styreren var «sentrum
for frykt og usikkerhet».
En ansatt fra begynnelsen av 1960-tallet, har
beskrevet styrer nr. 1 som «urettferdig og fryktelig
streng». Men plutselig kunne dette endre seg
til at hun var veldig hyggelig og utadvendt. Dette
gjaldt særlig dersom det var besøk ved barnehjemmet.
Hun har ikke beskrevet noen fysiske
overgrep fra styrerens side. Hun har imidlertid
forklart at styreren kjeftet på barna, og behandlet
dem «utidig» i forhold til hva som var normal
opptreden.