RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

142 Bergen kommunale ungdomshjem/Solstreif
rens oppfatning var det en dårlig løsning at matlagingen
fortsatt gikk på omgang blant de ansatte.
Av årsrapporten for 1979 fremgår det at det
fortsatt ikke var ansatt noen egen kokk/husmor.
Dette var i følge rapporten en sak som hadde
vært oppe til behandling både i administrasjonen
og i folkevalgte organer i en årrekke. I 1979 hadde
det sentrale barnevernsutvalg og sosialstyret
anbefalt en slik ansettelse, men personalutvalget
hadde i november 1979 besluttet å ikke imøtekomme
søknaden av økonomiske grunner.
De av ungdommene som Granskingsutvalget
har intervjuet, har stort sett ikke hatt noe negativt
å si om maten på ungdomshjemmet. Beskrivelsene
er snarere positive.
En jente har for eksempel beskrevet maten
som «helt grei». De fikk bestemme selv hvor
mye eller hvor lite de skulle spise. Unntaket var
frukt og egg som var rasjonert.
En annen jente har forklart at de andre ungdommene
var veldig fornøyde med maten, men at
hun selv var svært kresen og ofte takket nei. Det
var ingen spisetvang, etter det hun har forklart.
En gutt som var ved institusjonen har beskrevet
maten som god. Ungdommene fikk forsyne
seg selv, og det var ingen tvang om å måtte spise
opp det de hadde forsynt seg med.
En gutt har forklart at han var med å laget mat,
og han mener at han kunne få mat når han ville.
Granskingsutvalget legger til grunn at det ikke
har vært spesielt kritikkverdige forhold knyttet
til matstellet ved institusjonen. Hovedinntrykket
av mat og måltider er tvert imot positivt.
Som det fremgår ovenfor, har det gjennom
årene vært et tema på institusjonen hvorvidt det
skulle være ansatt egen kokk eller ikke. Regelverket
sa ikke noe om dette, og Granskingsutvalget
finner ikke grunn til å kritisere at det ikke var
ansatt egen kokk, selv om dette nok har vært en
ekstra arbeidsbelastning for de ansatte. Det synes
å ha vært et vesentlig poeng for institusjonen
å ikke ha et typisk institusjonskjøkken, uavhengig
av om den som laget maten var utdannet
kokk eller om matlagingen gikk på rundgang
blant de ansatte. Granskingsutvalget vurderer
det som et positivt trekk ved institusjonen at ungdommene
i noen grad ble tatt med i matstellet.
Granskingsutvalget har ikke holdepunkter
for at det var mangler ved maten eller tilberedningen
av denne, til tross for at det ikke var ansatt
utdannet personale til å ta seg av dette. Departementets
kritikk når det gjaldt mangelen på
«strukturert husførsel» mv., kan vel i alle fall delvis
sees som en generasjonsforskjell mellom departementets
barneverninspektør og den unge
ledelsen og bemanningen ved institusjonen.
9.7 Klær og fottøy
Styreren i perioden 1972–1974, har forklart til
Granskingsutvalget at institusjonen fikk rekvisisjoner
fra sosialkontoret til innkjøp av nye klær.
De gikk i et begrenset utvalg butikker. Han mislikte
sterkt at de måtte handle med rekvisisjoner.
Han har videre forklart at han antar at ungdommene
fikk velge klær selv, og at han tror ikke at
ungdommene skilte seg ut fra annen ungdom på
noen måte.
Ungdommene som Granskingsutvalget har
intervjuet, har stort sett gitt en positiv beskrivelse
av klærne de fikk ved institusjonen. En jente
har for eksempel forklart at hun ikke reagerte på
klærne hun og de andre ungdommene hadde på
seg. De skilte seg ifølge henne ikke ut i forhold
til andre ungdommer. En annen jente har opplyst
at hun husker at hun fikk nye klær da hun kom
til ungdomshjemmet. En gutt har beskrevet
klærne som «helt greie». Han har videre forklart
at ungdommene var med de ansatte ved innkjøp
av klær. Ungdommene fikk da anledning til å velge
selv, innenfor visse økonomiske grenser.
Granskingsutvalget legger til grunn at det ikke
har vært noe spesielt kritikkverdig når det gjelder
klær og fottøy, bortsett fra rekvisisjonsordningen.
Denne ordningen var neppe direkte i strid med loven,
og gjaldt generelt for institusjonene i Bergen
på den tiden. Det var imidlertid ingen god ordning
med tanke på å unngå klientifisering av og
stigmatisering av ungdommene ved ungdomshjemmet.
Bruk av kontanter ville også ha vært et
bidrag til den sosiale treningen mange av ungdommene
ved institusjonen hadde behov for.
9.8 Hygiene, bad og toalettforhold
Granskingsutvalget har ikke fått noen negative
beskrivelser av bad- og toalettforholdene fra
noen av ungdommene som er intervjuet. En jente
som var ved institusjonen på midten av 1970tallet,
har for eksempel forklart at det var felles
dusj for gutter og jenter. Det var ikke faste tider
for dusjingen, og de dusjet når de ville. Hun beskrev
dusj- og toalettforholdene som «helt
greie».
I årsmeldingen for 1972 fremgår det at styreren
så det som et problem at det bare var ett dusjrom
i en institusjon for både gutter og jenter:
«Den eneste ulempen [med blandet belegg] vi har
merket er mangelfull personlig hygiene. Ved ungdomshjemmet
er det bare ett dusjrom. Dette blir
nesten aldri benyttet. Elevene synes å være redd