RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

170 Bergens guttehjem, Garnes
Ein annan ting eg og merka meg med desse
borna. Det er så uhyre sjeldan dei finn på ein leik
sjølve. I friminuttane tenkjer dei ikkje på å leika
ein gong. Eg har fleire gonger freista få dei med,
helst i fyrstninga i haust, då eg tok det som sjølvsagt
at born leika. Men det var heilt umogleg å få
dei med på anna enn fotball. I sumar hadde vi
vitjing av Eikelund off. skule. Eg tenkte at borna
her ville ta etter dette med handballen, men nei.
Fotball skulle det framleis vera. Andre leikar er
det mest umogeleg å få dei med på. Dette er trist.
Ein gong såg eg likevel at borna arbeidde med liv
og lyst, og det var i vinter då med arbeidde med
barneteatret. Då vart eg verkeleg oppglødd av iveren
deira. Eg opplevde verkeleg å få sjå at dei forsømde
skiturar i fristunda for å få øva. Dette hadde
eg ikkje venta.
Eg ser såleis at det er ikkje berre negative ting
som kan seiast om desse borna heller. Sjølvsagt
har me hatt mange koselege stunder i lag, og skal
eg vera ærleg, lyt eg nok vedgå at eg hadde venta
det verre.»
Generelt er det et sprik mellom guttenes og lærernes
forklaringer når det gjelder elevenes forutsetninger
og kunnskapsnivå, hvordan klassedelingen
fungerte, innholdet i undervisningen
og hvordan disiplinen i klassen var. Lærerne gir
gjennomgående mer positive beskrivelser. De
fleste lærerne som Granskingsutvalget har intervjuet
fra de forsjellige periodene, har beskrevet
elevene som «normale», og at det var normal
spredning i kunnskapsnivået. Også undervisningen
er av lærerne gjennomgående beskrevet
som tilsvarende det som var vanlig i skolen i
samtiden. De fleste har også gitt uttrykk for at
man fulgte normal læreplan.
En av lærerne fra tidlig på 1960-tallet har imidlertid
forklart at de i hans tid (ett skoleår) ikke
ble undervist i engelsk på guttehjemmet, i motsetning
til bergensskolen hvor engelsk var innført.
Flere av guttene har også forklart at de savnet
engelskundervisning, og at de oppfatter dette
som en klar mangel.
En lærer fra omkring midten av 1960-tallet
har forklart at det store aldersspennet i klassen
var en utfordring, fordi kunnskapsnivået var forskjellig.
Han opplevde det også som en viss utfordring
å få aksept blant guttene for å følge timeplanen.
Han fornemmet at det noen ganger ville
vært enklere å velge mer populære ting som
gymnastikk, tegning og sløyd.
En lærer fra perioden 1970–73 har forklart at
undervisningen gikk ganske greit, og at ingen av
elevene hadde spesielle skolevansker. En annen
lærer fra den nevnte perioden har opplyst at
noen av barna hadde problemer i skolen og ble
sendt til PPT på grunn av læringsvansker. På
spørsmål om institusjonen ytet tilstrekkelig hjelp
for de som hadde behov for det, har læreren opplyst
at institusjonen ikke var beregnet på barn
med læringsvansker, og at den ikke hadde ressurser
for å ta imot barn med slike vansker. Institusjonen
hadde imidlertid flere barn med klare
atferds- og lærevansker, og læreren vil tro at institusjonen
kom til kort i forhold til disse. Dette
var bakgrunnen for at han og styreren arbeidet
for etablering av en ny institusjon med bedre
kvalifisert personale som miljøarbeidere, sosionomer
og psykologer.
I Sosialdepartementets rapport 23.03.72 til Sivilombudsmannen
er det et eget avsnitt om skolen.
Det fremgår bl.a. at det i de senere år hadde
vært to fulle lærerposter ved siden av skolestyrerstillingen.
Det hadde i flere år vært vanskelig
å få besatt lærerstillingene med utdannete lærere.
Skolestyrer og lærer mente at undervisningsmateriellet
var mangelfullt, mens skolesjefen
opplyste at guttehjemmet kunne få det undervisningsmateriellet
man trengte, og at lærerne burde
henvendt seg til skolemyndighetene om støtte
og hjelp. Videre heter det i rapporten:
«Departementets representanter fikk inntrykk av
at skolestyrer og lærer, som begge er relativt nye
som lærere, ikke har hatt tilstrekkelig kjennskap
til hvilke krav de kunne stille og til hvilken støtte
de kunne få fra skolemyndighetene i Bergen. De
synes også å ha hatt liten tid og anledning til å
oppsøke skolemyndighetene.»
Granskingsutvalget legger til grunn at mange av
barna som kom til Bergens guttehjem hadde et
særskilt behov for skolemessig oppfølging. Det
fremgår både av intervjuene med barna og de
vedtak som er gjennomgått, at mange av barna
på guttehjemmet hadde større skolevansker enn
barn flest. Ikke sjelden var Bergens guttehjem et
alternativ til Årstad observasjonsskole eller andre
spesialskoler. Noen av barna ble også overført
fra Årstad til Bergens guttehjem. Barnevernet og
skolevesenet synes i praksis å ha benyttet institusjonen
som en form for spesialskole. Den uklarhet
som rådet om institusjonens status, slik som
nærmere beskrevet i avsnitt 10.3, underbygger
dette. Samlet tilsier dette at mange av barna hadde
et særskilt behov for oppfølging.
Skolen på Garnes var imidlertid ikke tilstrekkelig
rustet til å ta imot barn med spesielle problemer.
Det var mange nyutdannete lærere og
noen hadde ikke lærerutdanning. Lærerne i perioden
frem til 1970 hadde også lite opplysninger
om bakgrunnen til det enkelte barn og om hvilke
særskilte behov de hadde. Gjennomtrekk, og
dermed mangel på kontinuitet, synes også å ha