RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

126 Barnehjemmet i Sandviken
På spørsmål om barna kunne velge blant tilbud
etter lyst og anlegg, så opplyste styreren følgende:
«Rent generelt må jeg svare et ubetinget ja, for våre
barn skulle ikke ha noe dårligere sosialt og kulturelt
tilbud enn barn fra et hvilket som helst annet
hjem. Men som bestyrerinne så jeg det som min
plikt til å følge en selektiv linje, d.v.s. slik at de ble
opplært til alltid å velge det beste. Når det gjaldt
skuespill, viste det seg at det var barn som i den
grad med liv og sjel gikk inn for den rollen de hadde
fått, at de glemte både lekser og andre plikter.»
Styreren opplyste videre at mange av barna var
med i aktiviteter utenfor barnehjemmet. Mange
var speidere, andre var med i sangforening, turnforening
eller ungdomsforening. I sommersesongen
var de ved Elsero sjøbad hvor de svømte,
hoppet og stupte fra de var 8–10 år gamle. De
holdt seg i sjøen hver ettermiddag og nesten hele
søndagen. Det var også to bassenger for de små i
sjøbadet. I alle sommerferiens syv uker var barna
ved barnehjemmets store hytte på Mjølfjell.
Det fremgår videre av dialogen at barna vokste
opp i et kristent miljø. Om dette sa styreren:
«Fra barna er 4–5 år gamle kommer de på søndagsskole.
De vil gjerne slutte i 12-års alderen for å
bli med i YA i menighetshuset eller KFUK. Når det
var familiegudstjeneste hadde jeg hele flokken etter
meg innover Amalie Skramsvei til Sandvikskirken.
De fylte godt opp helt fremme, og det hendte
at pastor [....] tøyde seg utover prekestolen og stilte
spørsmål. Våre barn kjente han godt og var flinke
til å svare. Videre gledet barna seg voldsomt til
hver annen mandag da lærer [....] kom med lysbilder
fra misjonsmarken, nye stensilerte sanger og
misjonsforestillinger.»
I jubileumsskriftet fremgår det videre at det i 50årene
satt flere kvinnelige pedagoger i styret.
Disse hadde syn for barnas sosiale utvikling.
Blant de damene som arbeidet for barnehjemmet
uten å sitte i styret, var det også en musikkpedagog.
Hun tok til med opplæring på hjemmet både
i sang og musikk. I 1957 foreslo et styremedlem
at styret skulle anskaffe litteratur til barn. Det var
enighet om å abonnere på «Kom og se», «Ny horisont»,
«Magne», «Glimt» og «Norsk Misjonstidende».
Til julen 1957 skal det ha kommet mange
barne- og ungdomsbøker til barnehjemmet. I
1958 bevilget Sosialdepartementet kr. 2 000,– til
barneleker. En del av dette beløpet ble brukt til
innkjøp av bøker, og resten til en reiseradio.
Etter hvert ble de musikalske aktiviteter ved
hjemmet utvidet til å omfatte piano, blokkfløyte og
gitar. Tre av jentene kom i barnetimens pikekor.
I følge jubileumsskriftet ble de sosiale aktiviteter
etter hvert utvidet til å omfatte besøk på
Den nasjonale scenes julespill. KNA og «Onkelklubben»
arrangerte turer ut i det blå. Bergen
motorbåtforening hadde barna med på motorbåttur.
Barna fikk også besøke utenlandske marinefartøyer.
I følge jubileumsskriftet var den toneangivende
retning som styremedlemmene hørte
til, pietistisk kristelig. Det var, ifølge jubileumsskriftet,
kulturåpne mennesker som sørget for at
barna fikk adgang til mange kulturtilbud, men
ikke danseskole. På januarmøtet i 1964 ble det
således protokollert at styret ikke tillot barna å
delta i offentlige dansefester. I samme forbindelse
gjentok styret at barnehjemmet ikke meldte
barna inn på danseskole.
I tilsynsrapportene som er referert i avsnitt 4,
er en mer kritisk til noen sider ved den stimulering
barna fikk. Som nevnt fremgår det av rapporten
av 15.02.65 at barna var innelåst på lekerommet
alene. Det var ingen tante som lekte med
dem, og rommet var heller ikke utstyrt med de
mest alminnelige leketing. Også i rapporten av
23.02.65 er mangelen på leker påpekt. Det var
heller ikke «riktige leker». I rapporten av
10.03.65, fremgår det at barna fortsatt var låst
inne på lekerommet alene, uten muligheter for å
komme seg ut ved egen hjelp, til tross for at dette
var påpekt tidligere. I følge styreren skyldtes dette
at de derved kunne spare utgifter til ekstra betjening.
Lekerommet var også «ytterst spartansk
utstyrt med defekte masseproduserte plastleker».
I intervjuene med barn og ansatte, har det
kommet frem relativt få opplysninger om barnas
fritidsaktiviteter, men hovedinntrykket etter intervjuene
er at barna ikke har vært med på så
mange aktiviteter.
En jente som var ved barnehjemmet på 1950tallet
har forklart at hun i en periode gikk på gitarkurs
og at hun i en periode spilte håndball i
Sandviken idrettslag.
En ansatt fra slutten av 1950-tallet, har imidlertid
forklart at de små barna som hun hadde ansvaret
for, var understimulerte da de kom til barnehjemmet.
Sammenlignet med andre barn på
samme alder, hadde flere av jentene et «barnslig
språk». Hun vurderer det slik at barna heller
ikke ble tilfredsstillende stimulert i den perioden
hun var ansatt ved barnehjemmet. Barna ble en
gang tatt med i teateret og om sommeren var de
på en hytte på Mjølfjell, men ellers kan hun ikke
huske at barn var tatt med utenfor portene. Det
var ikke tid til å ta barna på fanget og lese for
dem, og det var dessuten mangel på bøker ved
barnehjemmet. Det var også stusselig med leker.