RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

152 Bergen kommunale ungdomshjem/Solstreif
Mødrehjemmet ville ta vare på henne i startfasen.
Barnet skulle kunne gi henne en tryggere tilværelse.
På grunn av [jentens] urealistiske ønsker og
meninger om sin framtid, ble [jenten] rådet til å
søke om abort. På grunnlag av at det var [jenten]
selv som til slutt måtte ta ansvar for seg selv og
barnet, bestemte hun seg til å søke om abort.»
Aborten er også omhandlet i journalen. Det fremgår
at jenten først ikke ønsket å ta abort, men at
hun senere skal ha bestemt seg for å gjøre dette.
Det var Mødrehygienekontoret som søkte for
henne.
Det er også skrevet et notat om samtale med
jenten 23.10.78. Dette samsvarer med opplysningene
i utskrivningsrapporten. Hun ble rådet til å
søke abort og eventuelt trekke søknaden senere.
Hun gikk ifølge notatet med på å sette «papirmølla
i gang», og eventuelt trekke søknaden tilbake
når den kom opp for nemnda.
Granskingsutvalget legger til grunn at det i perioder
har vært en betydelig gjennomtrekk blant
personalet på ungdomshjemmet, og at ungdommene
derfor har opplevd en stor mangel på stabilitet
i voksenkontakten. Dette problemet synes særlig
å ha vært til stede i perioden før 1975. Mangel
på stabilitet var også klar i forhold til familien. På
dette punktet ble det imidlertid gjort en del aktivt
fra institusjonens side for å bedre på forholdene.
Granskingsutvalget har ikke avdekket alvorlige
mangler i forhold til personalets innsikt i ungdommenes
situasjon, i fortåelsen av dem eller i
andre måter å vise omsorg på. Hovedinntrykket
er at ungdommene ikke hadde klart negative
opplevelser i så måte. På den annen side var ungdommene
til dels i en svært vanskelig livssituasjon
og hadde alvorlige problemer av forskjellig
karakter, noe som forutsatte fagkunnskap for å ta
seg av dem på en forsvarlig måte. Slik fagkunnskap
skortet det på særlig i perioden før 1975.
Granskingsutvalget mener at jenten som tok
abort ikke ble ivaretatt tilstrekkelig. Utvalget legger
til grunn at jenten i utgangspunktet ønsket å
bære barnet frem, men at hun under påtrykk fra
de ansatte «valgte» å ta abort. Det er mulig at
hennes tanker om en fremtid med barnet var
urealistiske ut fra den vanskelige livssituasjonen
hun var i, men etter utvalgets oppfatning sviktet
hjelpeapparatet når dette ikke var i stand til å gi
henne et tilbud som medførte at hun kunne bære
frem barnet. Utvalget kan forstå at det rådet jenten
fikk ble opplevd som tvang, siden hun i realiteten
ikke hadde noe valg, uten noe tilbud som
kunne hjelpe henne i den vanskelige situasjonen.
9.15 Helsetilbud
I et brev av 19.04.67 fra formannen i styret for
Solstreif, går det frem at man ikke hadde sett seg
råd til å ha tilsynslege ved hjemmet. Lege ble
imidlertid tilkalt ved behov.
Av et budsjettforslag for det første driftsåret
etter at Bergen kommune overtok, fremgår det
at det skulle være tilsynslege ved barneverninstitusjoner,
og at man av og til ville trenge psykologisk
undersøkelse. Granskingsutvalget har ikke
funnet dokumentasjon på at det ble ansatt noen
tilsynslege.
Etter gjenåpningen i 1975, og i 1976, var det
ifølge styrerens rapport av 01.09.76 ingen tilsynslege
ved hjemmet. Deltidskonsulenten, som var
psykiater, hadde ikke kunnet påta seg denne
oppgaven, men de ansatte hadde likevel rådført
seg med ham i akutte medisinske saker, og han
hadde vært positiv til å hjelpe. Spørsmålet om institusjonen
skulle knytte til seg en tilsynslege,
var på dette tidspunktet under utredning. Styreren
mente det helt klart var behov for dette, bl.a.
pga. at ungdommene ofte var medtatt rent fysisk,
og de hadde psykosomatiske plager. De hadde
også hatt smittsomme sykdommer på huset, bl.a.
kjønnsykdom og lus.
Formannskapet vedtok 08.06.77 en innstilling
om å opprette en tilsynslegestilling med arbeidstid
fire timer pr uke. Det er sannsynlig at bystyret
gjorde vedtak i samsvar med innstillingen.
Bergen ungdomshjem knyttet til seg to konsulenter
på deltid, en psykiater og en psykolog.
Dette gjaldt hele perioden fra 1972–80. I brev av
28.10.76 skrev psykiateren, som på den tiden var
en av konsulentene, brev til institusjonsavdelingen
i Bergen kommune om sine erfaringer. I brevet
fremgår det bl.a. at psykiateren mente at alminnelig
legeservice med rutinemessig somatisk
undersøkelse av ungdommene og av personalet,
måtte skje ved hans kontor ved sykehuset.
Styreren ved ungdomshjemmet hadde imidlertid
klart gitt uttrykk for at ungdommene vegret seg
for å komme til ham som lege ved et psykiatrisk
sykehus, og styreren hadde tilkjennegitt at vedkommende
synes dette var en rimelig holdning.
Denne holdningen fra ungdomshjemmet hadde
medført at psykiateren ikke kunne påta seg tilsynslegens
oppgaver og ansvar.
Selv om den rutinemessige undersøkelsen av
ungdommene og av personalet var mangelfull,
var psykiaterens erfaring at det hadde vært lett å
formidle nødvendig legehjelp i forbindelse med
legemlig lidelse. Oftest var legesenteret i Fyl-