RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

det grunnlaget ha en oppfatning om hvorfor den
enkelte kom på barnehjem, og om det var rettslig
grunnlag for plasseringen.
Flere av de barna som har vært til intervju har
gjort egne undersøkelser for å «dokumentere»
sin egen barndom, og for å finne mer presise
opplysninger om grunnen til at de kom på barnehjem.
Disse barna har gjerne brukt mye tid på å
henvende seg til forskjellige instanser for å få se
«mappene» sine. Erfaringen har gjerne vært at
det sjelden finnes noen «mappe» i den betydning
vi forbinder med begrepet i dag, men bare enkelte
spredte dokumenter.
Granskingsutvalget har fått kopier av en del
dokumenter som barna har hatt med seg til intervju.
I tillegg er det gjort arkivundersøkelser, i hovedsak
ved Bergen byarkiv. Den viktigste kilden
til informasjon om vedtakene og bakgrunnen for
plasseringen av barn på barnehjem, har vært
protokollen til Bergen barnevernsnemnd for perioden
1954 til 1972. Dette er en meget omfattende
protokoll som består av mange bind, og inneholder
alle vedtakene fattet av Bergen barnevernsnemnd
i den nevnte perioden. I tillegg er
protokollene for barnevernsnemndene i Laksevåg
og Fana gjennomgått. Disse protokollene er
langt mindre omfattende enn protokollen for
Bergen barnevernsnemnd.
De nevnte protokollene inneholder et stort
antall vedtak om omsorgsovertakelse, med begrunnelse.
Etter loven skulle det i de skriftlige
begrunnelsene tas med alle opplysninger som
dannet grunnlag for nemndas vedtak, og det
skulle gå frem at lovens vilkår for vedtak var til
stede. Forutsatt at reglene om begrunnelse ble
fulgt, skulle det derfor langt på vei være mulig å
etterprøve vedtakenes gyldighet på grunnlag av
den begrunnelse som er gitt. Som vi vil komme
nærmere tilbake til nedenfor, var imidlertid de
protokollerte begrunnelsene nokså snaue i mange
tilfeller, og det kan derfor være vanskelig å
vite i hvilken utstrekning beskrivelsene av faktiske
forhold er fullstendige, og i hvilken utstrekning
de vurderinger som er gjort, er kommet til
uttrykk i vedtakene.
Et sentralt spørsmål er hvilke slutninger som
kan trekkes av det arkivmaterialet som finnes, og
ikke minst hvilke slutninger som kan trekkes av
dokumentasjon som ikke finnes.
Granskingsutvalget finner det for det første
klart at man ikke kan legge dagens målestokk til
grunn med hensyn til krav til skriftlig dokumentasjon
i barnevernskaker. Selv om de lovfestede
kravene til saksutredning den gang i prinsippet
var mye de samme som i dag, er det på det rene
at det på 1950- og 60-tallet ble skrevet langt mind-
Vedtak om plassering 55
re enn i dag. Som nevnt i avsnitt 4.6.3, stilte ikke
barnevernloven krav til hvilken form innhenting
av opplysninger skulle ha. Dette kunne skje
muntlig eller skriftlig. Man kan derfor ikke uten
videre legge til grunn at den skriftlige dokumentasjon
som måtte finnes, gir et fullstendig bilde
av det faktum som lå til grunn for en avgjørelse.
For det andre må en være svært forsiktig med
å trekke slutninger av at det i dag ikke er mulig å
finne dokumentasjon. Granskingsutvalgets erfaring
gjennom arkivsøkene og den informasjon
som er gitt fra de forskjellige arkivene, er at mye
arkivmateriale er makulert, tapt eller vanskelig å
oppspore i dag. Det at man i dag ikke finner vedtak,
samtykkeerklæring eller andre sentrale dokumenter,
gir således ikke uten videre grunnlag
for å trekke den slutning at det ikke er fattet noe
lovlig vedtak, at det ikke er gitt noe samtykke osv.
Et tredje kompliserende moment er at loven
forutsatte at barn kunne plasseres på barnhjem i
privat regi, uten at barnevernsnemnda fattet noe
vedtak i saken, for eksempel ved at foreldrene
henvendte seg direkte til et barnehjem for å få
hjelp. Granskingsutvalget har funnet dokumentasjon
på at det skjedde relativt ofte på 1950- og
60-tallet, selv om de aller fleste plasseringene
skjedde i regi av barnevernet. Dette medfører at
en del barn ble plassert lovlig, til tross for at
nemnda ikke har fattet noe vedtak. I konkrete tilfeller
hvor man ikke finner noe vedtak, kan det
være vanskelig å vite om det har skjedd en plassering
uten gyldig vedtak eller en privat anbringelse
som ikke trengte noe vedtak.
Videre er det mye som tyder på at det har
vært en flytende overgang mellom de private anbringelsene
og de frivillige plasseringene etter
vedtak fra nemnda. Således finnes det i barnevernsnemndsprotokollene
en lang rekke eksempler
på at omsorgsovertakelse er skjedd i ettertid,
altså etter at en privat plassering er gjennomført
– kanskje med større eller mindre
bistand fra barnevernet eller skoleetaten. Det er
også god grunn til å tro at det i en del tilfeller
ikke ble fattet vedtak om slik etterfølgende omsorgsoverakelse
etter private anbringelser, og at
det derfor heller ikke er mulig å finne noe vedtak.
Helt generelt kan man kanskje si at jo større
grad av frivillighet, jo mindre dokumentasjon og
notoritet er det omkring de formelle sidene av
plasseringene.
De sakene som er omfattet av Granskingsutvalgets
mandat, ligger langt til bake i tid. Mange
av dem som var involverte i sakene, som saksbehandlere
eller parter, lever ikke i dag. Når det
gjelder saksbehandlerne og nemndsmedlemmene,
kan man heller ikke forvente at de husker en-