RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

I 1976 var lekerommet i første etasje blitt
«barnevennlig og trivelig». På loftet var det laget
fire hybler, kjøkken, bad og toalett for personalet.
I andre etasje bestod nå styrerens leilighet av
stue, soverom, kjøkken, bad og et lite kontor.
Barnas bad ble delt opp i to rom, slik at flere kunne
stelle seg samtidig. Moderniseringsarbeidet
ble ferdig i løpet av sommeren 1977. Barnehjemmet
var etter dette «triveligere og mer lettstelt».
Barna hadde nå en- eller tomannsrom, og badeog
vaskemulighetene var «atskillig større». Vegg
til vegg teppe i stuen «gjorde det hele lunere».
Dette året ble loftsetasjen omgjort fra hybler til
familieleilighet for styreren.
I intervjuene med barna har det kommet frem
at barna i første del av den perioden utvalget har
gransket, lå på sovesaler. For eksempel har en jente
som var ved barnehjemmet i ca. 10 år fra midten
av 1950-tallet, forklart at det i hennes periode var
to store og to mindre sovesaler. En av sovesalene
lå slik til at man måtte gå igjennom en annen sovesal
for å komme inn til denne. Denne jenten har
beskrevet sovesalene som mørke og triste. Det
var i følge henne lite vinduer, og ingenting på veggene.
I første delen av perioden var det heller ikke
nattbord eller noe å legge klærne på. Hun tror heller
ikke at det var skap der. En annen jente som
var ved barnehjemmet omtrent i samme periode,
har beskrevet barnehjemmet som «en stor og
svær bygning», som både utvendig fra og innvendig
ga «et skremmende inntrykk». Jenten husker
godt store portrettmalerier av voksne mennesker,
og disse maleriene var store og tunge.
En jente som var ved institusjonen både før og
etter den før omtalte ombygningen på midten av
1970-tallet, har forklart til Granskingsutvalget bl.a.
at i forbindelse med ombyggingen ble taket senket,
og andre etasje ble inndelt i langt flere soverom.
Denne jenten fikk da enerom. Alle de eldste
jentene fikk enerom, mens de yngste kan ha bodd
to på hvert rom, etter det jenten har forklart.
En ansatt fra siste halvdel av 1970-tallet har
beskrevet bygningen som en «overdådig, litt
gammeldags bolig». Hun vurderer standarden
samlet sett som tilfredsstillende.
En styrer fra den siste delen av den perioden
utvalget har gransket, har opplyst at stiftelsen
Anna Jebsens Minde hadde god økonomi, og den
hadde brukt mye penger på oppussing av barnehjemmet.
Huset var nok stort, men det var gjort
en hel del for å gjøre det mer hjemmekoselig. Styreren
har beskrevet rommene til barna og lekestuen
som koselige. Samlet sett var Anna Jebsens
Minde «mye finere» enn for eksempel Jacob R. Olsens
barnehjem, hvor styreren hadde arbeidet på
slutten av 1960-tallet. I følge styreren var bygnin-
Anna Jebsens Minde 95
gen stort sett tilfredsstillende, men huset burde
vært mindre og således mindre institusjonspreget.
Huset var stort og kunne virke skremmende
på barn. Ellers har denne styreren beskrevet hagen
som en fin tumleplass utenfor barnehjemmet.
Et styremedlem har forklart at det var «god
standard på bygningene». Videre har hun blant
annet forklart at det ble foretatt flere oppussinger
på barnehjemmet.
Fylkesmannens barnevernsekretær har opplyst
at barnehjemmet bar preg av å være et «velstående
hjem». Det var fine møbler og fint uteområde.
Bygningen var av en helt annen karakter
enn for eksempel bygningen til Jacob R. Olsens
barnehjem. Etter tilsynsbesøk ble det på et tidspunkt
tatt opp at soverommene var for store. Dette
medførte at soverommene ble delt opp, slik at
det i hovedsak ble to eller tre barn på hvert rom.
En person som var oppnevnt som tilsynsfører
for barnehjemmet på siste halvdel av 1960-tallet,
har opplyst at det virket å være godt materielt
ved barnehjemmet, og mer et «hjem» sammenlignet
med Jacob R. Olsens barnehjem, som hun
også førte tilsyn med.
Granskingsutvalget legger til grunn at bygningen
var stor og institusjonspreget. Den kunne
virke skremmende på små barn. Styrets planer
om å bygge et nytt og moderne barnehjem forut
for ombyggingen, viser også at de bygningsmessige
forhold ikke tilfredsstilte tidens krav. Bygningen
var gammeldags og uhensiktsmessig.
Store deler av perioden var det flere barn ved
barnehjemmet enn barnehjemforskriftens maksimaltall
på tolv.
Institusjonspreget var særlig sterkt i første
delen av den perioden utvalget har gransket, da
barna lå på store sovesaler. Denne siden ved de
bygningsmessige forhold ble senere forbedret
ved inndeling i mindre soverom, etter ombygningen
som skjedde på siste halvdel av 1970-tallet.
Bortsett fra institusjonspreget, synes den
bygningsmessige standard og vedlikeholdet å ha
vært tilfredsstillende. Generelt sett synes ikke
bygningene å ha hatt det fattigslige preget som
flere av de andre barnehjemmene i Bergen hadde,
i den perioden utvalget har gransket. Når det
gjelder barnas soverom eller sovesaler, synes
imidlertid standarden å ha vært noe enkel i første
delen av perioden.
7.5 Personellsituasjonen
Det var i alt seks forskjellige styrere ved Anna
Jebsens barnehjem i den perioden utvalget har
gransket.