RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Omsorgsovertakelser
og forebyggende tiltak
4) Holdninger til omsorgsovertakelser i perioden
Tabell 3.1 Barn med vernetiltak ved årets utgang 1904-1991
År Vernetiltak Tiltak pr 31.12 Fordeling %
I alt
Pr
1000
Omsorg Forebygg.
Omsorg Forebygg.
Annet
1904 1333 1,3 1333 – 100%
1920 2925 2,6 2925 – 100%
1930 3351 3,1 3351 – 100%
1940 3168 3,3 3168 – 100%
1950 2476 2,5 2476 – 100%
1955 4994 4,5 4159 835 83% 17%
1960 7117 6,0 4450 2666 63% 37%
1965 8471 6,8 5049 3422 60% 40%
1970 9012 7,2 5085 3927 56% 44%
1975 9207 7,3 5344 3863 58% 42%
1980 9684 8,0 4488 5196 46% 54%
1985 13309 11,5 5285 7259 40% 55% 5%
1990 15337 13,7 4836 8535 32% 56% 13%
1991 18000 16,7 5078 10157 28% 56% 15%
Hentet fra Turid Vogt Grinde: Kunnskapsstatus for
barnevernet. 1993
Tabellen over gir et bilde av hvordan barnevernets
barn over tid har fordelt seg på omsorgstiltak
og forebyggende tiltak (hjelpetiltak). Av barn
som var under vernetiltak ved årets slutt i 1955,
var 83 % under omsorg, mens bare 17 % hadde
forebyggende tiltak. Et klart flertall av barnevernets
barn var altså under omsorg. I 1980 hadde
bildet snudd: Barn med forebyggende tiltak var i
flertall (54 % mot 46 %). Siden har denne tendensen
økt ytterligere.
Situasjonen i 1955 var lite i tråd med den nye lovens
intensjon om familievern. Å ta barnet ut av familien
var et langt vanligere tiltak enn å yte hjelp
så familien kunne holdes samlet. I 1963, det året
Gerd Benneche tar som utgangspunkt i sin drøfting
av barnevernsnemndenes forebyggende virksomhet
(Benneche 1967), var ikke forholdet vesentlig
forandret. Av nye tiltak ble det dette året
opprettet forebyggende tiltak for 685 barn, mens
1320 ble tatt under omsorg. Benneche fant at de
685 forebyggingstiltakene fordelte seg slik: oppretting
av tilsyn: 387, økonomisk støtte til hjem-
Vedlegg 329
met: 193, tilsyn og økonomisk støtte: 70, plassering
i daginstitusjon, skole, lære eller liknende: 35.
Omsorgsovertakelsene var altså i klart flertall
som første vernetiltak, trass i lovens intensjoner
om det motsatte. I lovteksten var det klart uttrykt
at nemnda bare kunne overta omsorgen for
barnet og anbringe det utenfor hjemmet når den
anså andre «åtgjerder» for nytteløse, eller når slike
åtgjerder var prøvd, men ikke hadde ført
fram. De tiltakene som burde prøves først, var
ifølge loven disse: å sette hjemmet under tilsyn,
yte hjemmet økonomisk støtte, skaffe barnet
plass i barnehage el. liknende, sette barnet i skole
eller arbeid uten å flytte det fra hjemmet, gi det
pleie eller behandling dersom dette var nødvendig.
«Det må være et ufravikelig prinsipp i barnevernet
at intet barn må flyttes fra foreldrene, når
materiell hjelp kan gjøre slik flytning unødvendig,»
sa ekspedisjonssjef K. J. Øksnes da han i
1954 holdt foredrag for barnevernsmøtet i
Trondheim om «barnevernloven og dens organer»
(NB nr. 7–8 1954).
Benneche prøvde også å gå bak tallene for å
finne ut hvorfor barn ble tatt under omsorg. For
aldersgruppa 0–2 år fant hun at de fleste inngrepene
var begrunnet med barnevernlovens
paragraf 16, som ga barnevernet rett til å gripe
inn når et barn ikke blir tilfredsstillende forsørget,
enten fordi forsørgeren er falt fra eller fordi
de foresatte ikke makter forsørgelsen av barnet.
Bortsett fra de tilfeller som vel er meget få – at
begge foreldrene er døde – må årsaken til inngrepet
i hovedsak være økonomisk trang, sier
Benneche (s. 116). I nesten halvparten av sakene
er det foreldrene selv som vender seg til nemnda
for å få hjelp. Likevel yter nemnda økonomisk
støtte i et forsvinnende lite antall saker. Det overveiende
antall barn blir tatt under omsorg.
Gerd Benneche advarer riktignok mot å trekke
sikre slutninger fra den foreliggende statistikken.
Den bygger på nemndenes egne oppgaver.
Men paragrafen det bli henvist til, gir ikke nødvendigvis
noe pålitelig bilde av hva som er årsaken
til omsorgsovertakelsen. «Oppgir nemnda at
et barn er tatt under omsorg fordi foreldrene
ikke maktet å forsørge det, kan virkeligheten
være atskillig mer broket.» Benneches konklusjon
er imidlertid at «trass i alle forbehold synes
barnevernstatistikken å gi grunn til å reise tvil