RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

214 Jacob R. Olsens barnehjem
ges ned, slik at det ikke ble gjort noen nyinvesteringer.
Denne styreren har videre forklart at hun
ikke reagerte spesielt den gangen når det gjaldt
bygningene, bortsett fra at rommene var store
og at bygget var nedslitt. Bygget hadde nok et institusjonspreg,
men det var allikevel ganske hyggelig
og trivelig der. Huset hadde sine kvaliteter
selv om det var gammelt. Hun fremhever dessuten
hagen og omgivelsene ellers som fine. Bade
fasilitetene ved institusjonen var tilfredsstillende,
i følge styreren.
I møte 14.09.76 behandlet Bergen sosialstyre
en utvalgsinnstilling vedrørende barnehjemmene
i Bergen. Vedrørende Jacob R. Olsens barnehjem
konkluderte utvalget:
«Utvalget finner Jacob R. Olsens barnehjem og
Anna Jebsens Minde barnehjem bygningsmessig
uakseptable som hjem for barn. Jacob R. Olsens
barnehjem er en for stor bygning, den er for tung,
for uhåndterlig, den har et uttalt institusjonspreg
som etter utvalgets mening ikke kan endres ved
ombygging eller ominnredning. Barnehjemmet
har for mange barn og for stort personale. Det
blir et miljø for de barn som kommer dit som nødvendigvis
må virke forvirrende og overveldende.»
Barnehjemsutvalgets innstilling ble behandlet av
Bergen formannskap i møte 22.06.77. Formannskapet
vedtok da å foreløpig utsette behandlingen
av saken om Barnehjemsutvalgets innstilling,
i henhold til Hordaland fylkeskommunes anmodning
i fylkesutvalgets vedtak av 21.04.1977.
Granskingsutvalget legger grunn at institusjonen
var uegnet som barnehjem, også etter den
standarden som gjaldt i 1954. For det første var
barnetallet altfor høyt i forhold til barnehjemsforskriftens
krav. Tidlig i perioden var det så mye
som 40 barn ved barnehjemmet, men også etter
at barnetallet ble redusert til 30 var institusjonen
for stor etter dagjeldende normer.
Utvalget legger videre til grunn at institusjonen
hadde et iøyenfallende institusjonspreg. Dette
gjaldt i høy grad før ombygningen som skjedde
mot slutten av 1960-tallet. De store salene bidro
til at denne institusjonen var en av de institusjonene,
omfattet av mandatet, som hadde sterkest institusjonspreg.
Inndelinger av rommene i båser
med halvvegger, kunne etter utvalgets oppfatning
bare i liten grad rette opp på dette institusjonspreget.
Ombyggingen mot slutten av 1960-tallet synes
å ha medført en betydelig oppgradering av
institusjonen, sammenlignet med slik den var
før. Det ble gjort investeringer på nærmere en
million kroner. Dette er etter alt å dømme den
største investeringen som ble gjort ved noen av
de institusjonene som er omfattet av mandatet, i
den perioden utvalget har gransket.
Utvalget legger videre til grunn at ombyggingen
medførte at bygningen fikk et mindre institusjonspreg.
På den annen side var bygningen
fortsatt stor og uhensiktsmessig, og den hadde
til tross for forbedringene et klart institusjonspreg.
Det at man få år etter at ombygningen var
gjennomført, konkluderte med at bygningen
ikke var egnet som barnehjem, dokumenterer
dette. Institusjonen ble da også nedlagt kort tid
etter at fylkeskommunen overtok det økonomiske
ansvaret i 1980.
13.5 Personellsituasjonen
I perioden 1954–1980 var det ansatt til sammen 8
forskjellige styrere ved Jacob R. Olsens barnehjem.
Styrer nr. 1 var ansatt frem til 1964. Hun hadde
vært ansatt ved barnehjemmet fra 1937, og
som styrer fra 1947. Hun var utdannet diakonisse,
men hadde ingen barnevernfaglig utdanning.
I brev av 24.11.55, fra Sosialdepartementet, ble
styreren innkalt til Statens barnevernkurs. Dette
var et kurs for barnehjemsstyrere som ikke hadde
barnevernfaglig utdanning. I brev av 10.01.56
ble styreren imidlertid fritatt for å gjennomføre
dette kurset, fordi departementet fant det forståelig
at det ikke var mulig for henne å få permisjon
for å delta på kurset.
I Riksarkivet har Granskingsutvalget funnet
en søknad om godkjenning fra 1949. Det er imidlertid
ikke funnet noe vedtak i saken. Granskingsutvalget
kan ikke utelukke at godkjenning
ble gitt, men den må i så fall ha vært dispensert
fra de krav til utdanning som gjaldt etter barnehjemsforskriften.
Styrer nr. 1 ble i november 1956 anmeldt til politiet
for å ha slått barna. Granskingsutvalget kommer
nærmere tilbake til denne saken nedenfor.
Styrer nr. 2 ble ansatt fra våren 1964. Hun var
utdannet diakonisse, og hadde tidligere arbeidet
ved barnehjemmet som styrerassistent. Hun
hadde ingen barnevernfaglig utdanning. Granskingsutvalget
har ikke funnet dokumentasjon på
om hun ble godkjent som styrer, men utvalget
legger til grunn at hun ikke hadde de formelle
kvalifikasjoner som barnehjemsforskriften stilte.
Styrer nr. 3 ble ansatt i møte den 14.12.64.
Hun var tidligere den ene av assistentene, og ble
konstituert i styrerstillingen. Det fremgår ikke
noe om hennes kvalifikasjoner eller om det ble
søkt om godkjenning for henne.