RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

En som var ansatt som praktikant mot slutten
av 1960-tallet, har opplyst at det i tillegg til styreren
og henne selv, var ansatt en kokk og en kvinne
som vasket og sydde. Omtrent samtidig med
at hun selv ble ansatt ved barnehjemmet, ble det
også ansatt en barnepleier.
De av de ansatte som hadde som oppgave å ta
seg av barna, synes etter dette å ha vært styreren
og en eller to til.
I intervju hos Granskingsutvalget har fylkesmannens
barnevernsekretær forklart at bemanningssituasjonen
var «noe anstrengt». Med dette
mener hun at de ansatte både utførte husarbeid
og tilsyn med barna.
Granskingsutvalget legger til grunn at styreren
ved institusjonen var formelt kvalifisert for stillingen,
og at hun også var godkjent av departementet.
På 1950-tallet og også senere, hadde mange
institusjoner problemer med å få kvalifiserte styrere,
og å få dem til å bli over tid. Et positivt trekk
ved styreren ved Barnehjemmet i Sandviken var
således at hun hadde kvalifikasjonene i orden, og
at hun representerte stabilitet for barna. Forholdene
lå slik sett til rette for at de kunne knytte seg
til henne. En annen sak er at det har kommet
frem noen kritikkverdige forhold i tilknytning til
styreren. Dette kommer utvalget tilbake til.
Barnehjemmet synes å ha vært tilstrekkelig
bemannet når det gjelder kjøkkenpersonell og
personell til å ta seg av vask og stell av klær m.v.
Derimot legger Granskingsutvalget til grunn at
det åpenbart var utilstrekkelig med personell til å
ta seg av barna, også etter den tids målestokk.
Frem til våren 1958 synes det bare å ha vært en
ansatt i tillegg til styreren, for å ta seg av barna.
Senere synes det i hovedsak å ha vært to i tillegg
til styreren. Tatt i betraktning at hele døgnet skulle
dekkes, var også dette helt klart for lite sett i
forhold til barnetallet på inntil 20. Som utvalget vil
komme tilbake til, fikk bemanningssituasjonen
konsekvenser for det omsorgsnivået barna fikk.
Utvalget legger videre til grunn at det var betydelig
gjennomtrekk blant personalet som skulle
ta seg av barna, med unntak av styreren. Vesentlige
årsaker til dette synes å ha vært de dårlige arbeidsforholdene,
det høye arbeidspresset og det
følelsesmessige presset de ansatte ble utsatt for.
8.6 Mat og måltider
Barna som Granskingsutvalget har intervjuet,
har gitt en del opplysninger om maten og de sosiale
rammene omkring måltidene.
En jente som var ved barnehjemmet omkring
midten av 1950-tallet, har forklart at «de fikk fisk
Barnehjemmet i Sandviken 121
omtrent seks dager i uken». Hun har vonde minner
fra dette, slik at hun ikke spiser fisk i dag.
Det var et absolutt krav om å spise opp maten.
De ble tvunget til å spise opp, men ikke ved at de
ble tvangsforet. Hun husker at noen jenter kastet
opp, men hun opplevde ikke dette selv. De som
kastet opp, måtte forlate rommet de spiste i.
Ifølge jenten kunne styreren ta barna som
ikke klarte å spise opp, ut på gangen. Her kunne
hun dunke hodet til barna i gulvet, lugge dem og
knipe dem hardt i overarmen. Denne behandlingen
var smertefull, og jenten husker det godt
den dag i dag. Det hendte også at dersom noen
ikke hadde klart å spise opp maten som var servert
i løpet av dagen, fikk de servert denne om
igjen til kveldsmåltidet.
En jente som var ved institusjonen i løpet av
den første delen av den perioden utvalget har
gransket, har opplyst at barna fikk «god mat». Til
hver frokost, med unntak av søndager og helligdager,
var det havregrøt. Til middag fikk de «litt for
mye fisk». Råvarene var normalt friske. Hun har
videre forklart at det var et krav om at maten skulle
spises opp. Dersom barna ikke klarte å spise
opp for eksempel fisken, så ble denne servert om
igjen. Dette kunne for eksempel skje ved at det ble
servert fiskesuppe. Kravet om at maten skulle spises
opp, medførte at hun tygget og tygget på fisken
som hun ikke klarte å svelge. Så måtte hun
løpe opp på do for å kaste opp. Etterpå gikk hun
ned igjen for å forsøke å spise opp maten. I følge
jenten var det styreren som alltid kontrollerte at
barna spiste opp maten. Om søndagen var det som
oftest kjøttkaker, og noen ganger sosekjøtt.
En annen jente fra omtrent samme periode har
opplyst at det generelt var «god og tilstrekkelig
med mat». De hadde tre faste måltider, frokost,
middag og kvelds. Til frokost var det alltid havregrøt,
som det var store klumper i. Jenten klarte
ikke grøten. De fikk nistemat med seg på skolen.
Det var brunost til pålegg. Middag ble servert etter
skoletid, normalt kl. 14.00. Middagsmaten har hun
beskrevet som variert kost som raspeballer, kjøtt
og fisk. Det var også grønnsaker. Råvarene var friske.
Maten ble porsjonert ut. Til kveldsmat fikk de
servert brødskiver og melk som drikke til. Hun har
beskrevet kveldsmaten som god. På brødskivene
var det leverpostei, kaviar, ost og prim. Også denne
jenten opplevde det som vanskelig at de hadde
plikt til å spise opp maten. Hun har beskrevet kravene
om å spise opp som strenge. Noen ganger
klarte hun å lure unna maten, men når hun ikke
klarte dette, hendte det at hun brakk seg. Hun ble
da tvunget til å spise det som kom ut igjen.
En jente som var ved barnehjemmet fra begynnelsen
av 1950-tallet og frem til institusjonen