RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

More documents

Recommendations

Info

326 Vedlegg sen. Det vanligste i dagens situasjon var nok likevel at barnet måtte anbringes ved den institusjonen der en var så heldig å få plass, mente han. Kristiansens hovedpoeng var at et tilfelle ikke er enten et pedagogisk eller et psykiatrisk eller et sosialt problem. Som regel var det både – og, og forutsatte en integrert diagnose og behandling fra alle typer ekspertise. Den gamle tanken om at forutsetningen for rasjonell behandling var korrekt sortering: å putte riktig barn i riktig boks, ble her nokså respektløst omtalt av Kristiansen. I stedet var løsningen integrert diagnose og behandling. Integrering og regionalisering var den nye tenkemåtens ord. Oppgjøret med den gamle tenkemåten, og programmet for det nye, kom i og med innstillinga «Verneskolenes funksjon og målsetting» i 1968. Utvalget var oppnevnt i desember 1965 med psykiater Per Nyhus, som leder. Nyhus hadde liten tro på den tankegangen han oppfattet lå til grunn for verneskolene. I en presentasjon av verneskoleutvalgets innstilling i Lov og rett nr. 8 1969 går han til felts mot «tanken om at de atferdsvanskelige barna og ungdommene måtte takles gjennom opprettelse av et system av institusjoner i statlig regi med hele landet som arbeidsfelt». En slik løsning innebar at de vanskeligste barna og ungdommene ble utstøtt fra sine lokalmiljøer og konsentrert i store anstalter som opptok barn fra hele landet eller store deler av det. Etter Nyhus´ mening var det flere problemer med en slik modell. For det første ble miljøet på slike sentrale anstalter lite egnet til å gjennomføre gode behandlings- og resosialiseringsopplegg. For det andre var forestillinga om at de problemene barn og unge med atferdsvansker representerer kunne lokaliseres til en liten gruppe «entydige psykopater», urealistisk. Til det var problemene for sammensatte. Dessuten fantes det et neppe noe klart skille mellom «psykopatene» og de andre. En utbygging av sentrale «oppsamlingsinstitusjoner» ville sannsynligvis skape flere problemer enn det løste, sjøl om det på kort sikt «vil føre til en avlastning innenfor andre institusjoner og dermed skape en illusorisk følelse av at en er «ferdig med problemet». Nyhus fikk de andre med seg. Flertallet i utvalget kom fram til at verneskolene representerte fortidas løsninger. Alternativet burde være en utbygging, differensiering og koordinering av de sosiale, pedagogiske og psykiatrisk- psykologiske hjelpe- og behandlingstiltak for barn og ungdom på fylkes- og regionalplanet. Tankegangen bak denne innstillinga var at barn med atferdsproblemer sjelden kunne hjelpes med institusjonsbehandling alene. Det trengtes tiltak i forhold til familie, skole og nærmiljø. Tiltakene måtte derfor være allsidige, de måtte være lokale, og de måtte være koordinerte. Sjøl om endringene gikk langsomt i praksis, kan en kalle verneskoleutvalgets innstilling et vendepunkt. Fra da av var det gamle paradigmet på defensiven. Regionalisering var blitt løsenordet. Dette prinsippet fikk tilslutning fra alle hold. Dette betydde imidlertid ikke at institusjonene ble nedlagt. Men i tida som kom, ble det gjort forsøk på å omdanne spesialskolene, slik at de fikk større likhetstrekk med behandlingsinstitusjoner. Først på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90tallet ble de statlige spesialskolene avviklet. Holdninger til bruk av fysisk straff At fysisk straff ble brukt på institusjoner for barn og ungdom før perioden 1954 – 1980 er udiskutabelt. Lysne (1983) har skrevet historien om Ulvsnesøy i Hordaland, som ble opprettet som oppdragelsesanstalt for gutter i Bergensområdet i 1881. Institusjonen rakk å bli rundt 100 år før den ble nedlagt. Han siterer blant annet Kjetil Sørbotten, som var lærer ved Ulvsnesøy fra 1922 til 1937. Sørbotten forteller: «For de groveste forseelsene var straffen ris. Dette var vanlig straff på spesialskole på denne tiden og straffen ble utført av styreren i vitners nærvær. Denne form for avstraffelse avtok etter hvert og ble forbudt ved lov i 1936. Andre straffereaksjoner var isolasjon med eller uten sengeleie, innskrenket bevegelsesfrihet ved at de ikke fikk gå utenfor gårdsplassen i kortere eller lengre tid.» På Sørbotten kan det høres ut som om fysisk avstraffelse forsvant straks loven mot bruk av denne straffeformen i skoler kom i 1936. Bent Hetle, som var lærer på Ulvsnesøy fra 1938 til 1948, uttaler seg noe mer tvetydig. Han forteller: «En gang hver uke var styreren og funksjonærene samlet for å gi guttene karakter for oppførsel, arbeid og forhold i det hele. Karakterskalaen var fra 1 til 6. Dersom det ingen negative merknader ble meldt, men kanskje ros, fikk gutten 1. Røking var forbudt. Hver pågripelse på dette feltet førte til et tillegg på 0,5, for å nevne et eksempel. Rømming ble alltid satt til 6, og av og til et tillegg på 'bar ende'. Dersom en gutt oppførte seg frekt eller uforskammet, kunne det nok forekomme at han ble satt på plass på en handfast måte. Nå var det et ganske åpent forhold, men etter det jeg vet, fore-
kom det sjelden. Folk flest har en feil oppfatning på dette området» (Lysne s. 84). «Tillegg på bar ende» og «satt på plass på en håndfast måte» er altså reaksjonsfomer som ser ut til å ha forekommet på Ulvsnesøy også etter 1936. En innarbeidet praksis dør sjelden ut med ett slag sjøl om et lovforbud blir innført. Men det blir muligens ikke snakket like høyt om lenger. Det har kanskje vært uklart om lovforbudet av 1936 også gjaldt skolehjem. I 1948 ble det sendt instruks til skolehjemmene om at kroppslig refselse var forbudt også der. Dette tyder i seg sjøl på at bruk av slik straff ikke var helt uvanlig. Barnevernloven av 1953 slår klart fast at «kroppslig refsing må ikke nyttes». Det er rimelig å tenke seg at kroppslig refselse har forekommet også etter at barnevernloven av 1953 trådte i kraft, ut fra et resonnement om et holdnings- og handlingsmessig etterslep. I institusjonslivet kan det dessuten oppstå episoder og praksiser som kan tolkes på ulike måter, og som vil bli tolket ulikt av barna og de ansatte. Det å «holde» et ustyrlig barn fysisk, kan for eksempel oppleves fra barnets side som en fysisk straff, mens den voksne vil tolke det annerledes. Det å plassere barn og unge på isolat er et annet eksempel. På Bjerketun verneskole ble for eksempel bruken av isolat etter rømninger fra institusjonsledelsens side begrunnet med hygieniske hensyn: Jentene måtte isoleres fra de andre en tid i tilfelle de hadde pådratt seg kjønnssykdommer mens de var på rømmen. Jentene opplevde isoleringen utvetydig som straff, og i praksis fungerte det nok også sånn, sjøl om institusjonsledelsen forsøkte å legitimere bruken av isolat på en annen måte. Isolat ble brukt på mange institusjoner, og blir fortsatt brukt på noen institusjonstyper. Et tredje eksempel er praksisen med å underkaste jenter gynekologisk undersøkelse både ved inntak og etter rømninger. Dette ble også fra institusjonenes side begrunnet med hygieniske hensyn. Samtidig er det opplagt at disse undersøkelsene for mange jenter ble opplevd belastende og ydmykende, så ydmykende at de også kan tolkes som et ledd i den «krenkelsesprosessen» Goffman beskriver. I Anne Berit Sandviks (1999) arbeid om barn av taterslekt som har vært på barne- og skolehjem, beskrives også bruk av fysisk avstraffelse. Hun har intervjuet 10 personer fra ulike kanter av landet. Til sammen forteller de om opphold på barne- og skolehjem i en periode som strekker seg fra slutten av 1920-tallet til midten av 1970-tallet. De fleste har vært på institusjoner i regi av Norsk misjon blant hjemløse, men noen har også vært på andre institusjoner. Beskrivelsene av fy- Vedlegg 327 siske avstraffelser i Sandviks arbeid er imidlertid verken tid- eller stedfestet, så det er umulig å si hvor mye av det som fortelles som gjelder perioden etter 1954. Ni av de ti intervjupersonene forteller imidlertid om utstrakt bruk av straff. I tillegg til fysiske avstraffelser fortelles det om tap av privilegier, isolasjon og underlivsundersøkelse som de viktigste. Når det gjelder fysiske avstraffelser, blir disse formene nevnt: munnen vasket med såpe; ørefiker og slag i hodet; lugging; slag med bjørkeris, pisk eller stokk; dusjing i iskaldt vann samt skrubbing med kost; spark på leggen; huden på armene vridd; sengestraff (noen i våt seng fordi de hadde vætt seg ut i løpet av natta); sendt til sengs uten mat. Alt i alt virker det sannsynlig at fysiske avstraffelser har forekommet, i større eller mindre utstrekning, i institusjoner for barn og unge også etter 1954. Forhold som taler for dette er: 1) Slik straff var i bruk i institusjonene tidligere, og det tar tid å endre praksis. 2) Bruk av fysisk straff har i lang tid vært et alminnelig akseptert middel i oppdragelsen av barn, og var det også på femtiog sekstitallet. Olaussen (1995) refererer for eksempel til en avisartikkel på 60-tallet, der en tegning av en far med riset hevet og barnet liggende over fanget med baken i været ledsages av en tekst som forteller at dette ikke er å betrakte som «vold». 3) Institusjonslivet i seg sjøl kan ha voldsfremmende trekk. 4) Tiltak som blir begrunnet med andre hensyn enn straff, kan i praksis fungere, og oppleves av barna, som straffemetoder med et fysisk tilsnitt. Sammendrag Den amerikanske sosiologen Erving Goffman beskriver «totale» institusjoner med sin «krenkelsesprosess» og sitt «privilegiesystem». Noen av de institusjonene som ble brukt av barnevernet, kan nok ha hatt likhetstrekk med «totale» institusjoner. Dette gjelder særlig spesial- og verneskoler, og kanskje større barnehjem. På slike institusjoner risikerer barna å bli redusert til en kategori, og det er et klart behov for lovdefinerte klientrettigheter og begrensninger i de ansattes makt. Mindre, mer familieliknende barnehjem har nok åpnet for nærere relasjoner mellom barn og voksne. På den andre siden kan slike institusjoner også ha det til felles med familien at det der er særlig vanskelig å avdekke og gripe inn overfor overgrep, dersom de skulle forekomme. I løpet av perioden skiftet synet på hvordan omsorgen for og behandlingen av barn med problemer burde behandles: Mens en i første del av
Page 1 and 2:
RAPPORT fra Granskingsutvalget for
Page 3:
Til Fylkesmannen i Hordaland Ved br
Page 6 and 7:
6 Innhold 4.8.7 Bergen barnevernsne
Page 8 and 9:
8 Innhold 13. Jacob R. Olsens barne
Page 11 and 12:
I sammendraget gir utvalget en kort
Page 13 and 14:
har foreligget gyldige vedtak i sam
Page 15 and 16:
utvalg under Sosialdepartementet so
Page 17 and 18:
kunne være direkte overgrep. Det i
Page 19 and 20:
3.1 Arbeidet i Granskingsutvalget G
Page 21 and 22:
kivet i Bergen, Riksarkivet i Oslo
Page 23 and 24:
vært påkrevd med informasjon fra
Page 25 and 26:
4.1 Barnevernloven av 17. juli 1953
Page 27 and 28:
annet ble bestemt, jf nedenfor om
Page 29 and 30:
oppgave å dømme foreldrene. Moral
Page 31 and 32:
ter § 17 annet ledd burde man ogs
Page 33 and 34:
nødvendige undersøkelser og tok e
Page 35 and 36:
med hensyn til hvilke tiltak som ev
Page 37 and 38:
ningslovens regler om bistand av ad
Page 39 and 40:
ta foreldremyndigheten fra foreldre
Page 41 and 42:
der skolestyret og Kirke- og underv
Page 43 and 44:
gir det varme, kjærlighet og forst
Page 45 and 46:
ter ute. Det måtte være tilstrekk
Page 47 and 48:
1958 ble antallet inspektører redu
Page 49 and 50:
let og forholdene ved institusjonen
Page 51 and 52:
sonalets helse og øvrige forhold s
Page 53 and 54:
mente at det kun i unntakstilfeller
Page 55 and 56:
det grunnlaget ha en oppfatning om
Page 57 and 58:
Dette begrunner han blant annet med
Page 59 and 60:
som også hadde ledet til politianm
Page 61 and 62:
Utvalget finner videre grunn til å
Page 63 and 64:
arnevernlovens forstand eller om de
Page 65 and 66:
hjemmel for å plassere barn på ba
Page 67 and 68:
inger bl.a. i forbindelse med godkj
Page 69 and 70:
synsførere for Anna Jebsens Minde
Page 71 and 72:
«I og med at inspeksjonsvirksomhet
Page 73 and 74:
ger skulle kunne forsvare at disse
Page 75 and 76:
En av guttene savnet en voksen som
Page 77 and 78:
oppnevnt 19.04.56. Det kan i og for
Page 79 and 80:
ven. Granskingsutvalget har imidler
Page 81 and 82:
syn ble gjennomført, men det finne
Page 83 and 84:
med tilsyn kom undervær med at noe
Page 85 and 86:
urde blitt brakt videre til politis
Page 87 and 88:
arn, og rapportering om det enkelte
Page 89 and 90:
verninspektør og fylkesmannens bar
Page 91 and 92:
erne». Guttene uttalte at de hadde
Page 93 and 94:
7.1 Granskingsutvalgets grunnlag fo
Page 95 and 96:
I 1976 var lekerommet i første eta
Page 97 and 98:
te arkivopplysninger, og dessuten h
Page 99 and 100:
sisk, dersom de ikke spiste opp mat
Page 101 and 102:
Heller ikke styreren fra den samme
Page 103 and 104:
til å lese. Hun har i ettertid ten
Page 105 and 106:
legge forholdene til rette for at d
Page 107 and 108:
fikk da ris av styreren, mens de an
Page 109 and 110:
Granskingsutvalget vurderer utstøt
Page 111 and 112:
utviste noen aktivitet for at barna
Page 113 and 114:
Julen synes å ha vært markert på
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
leketing. En må etter dagens stand
Page 119 and 120:
Av det før omtalte jubileumsskrift
Page 121 and 122:
En som var ansatt som praktikant mo
Page 123 and 124:
passet årstidene, men at barna ski
Page 125 and 126:
Som nevnt ovenfor, så var det en j
Page 127 and 128:
Hun kan for eksempel ikke se for se
Page 129 and 130:
En tredje jente, som også var der
Page 131 and 132:
8.13 Seksuelle overgrep Ingen av ba
Page 133 and 134:
fordi det ble «litt mye styr» for
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Gulvene var dekket med gulvbelegg o
Page 139 and 140:
interesse blant fagutdannede. Man h
Page 141 and 142:
Noen av de ansatte i den sistnevnte
Page 143 and 144:
for å gå på badet av frykt for
Page 145 and 146:
ne. Institusjonen vurderte det som
Page 147 and 148:
stoffer, blant annet hasj, amfetami
Page 149 and 150:
å sikre at de ansatte fikk mulighe
Page 151 and 152:
9.14 Følelsesmessig omsorg, nærhe
Page 153 and 154:
lingsdalen benyttet. Noen ganger bl
Page 155 and 156:
Barnetallet ble redusert da det ene
Page 157 and 158:
Da bygningene på Garnes ble oppfø
Page 159 and 160:
Guttenes spiserom ble beskrevet som
Page 161 and 162:
vært noen ansatte med barnevernfag
Page 163 and 164:
ord på to rekker. Styreren eller d
Page 165 and 166:
Mange av guttene har forklart at kl
Page 167 and 168:
Gangen utenfor guttenes soverom var
Page 169 and 170:
svakere elevene har gitt uttrykk fo
Page 171 and 172:
hatt negative konsekvenser for oppf
Page 173 and 174:
Granskingsutvalget at han ved et be
Page 175 and 176:
gene for lærerne, for å unngå re
Page 177 and 178:
seg guttene på båttur og viste de
Page 179 and 180:
gikk til Dagbladet som slo opp sake
Page 181 and 182:
har gitt uttrykk for at den seksuel
Page 183 and 184:
10.17 Helsetilbud I arkivet etter g
Page 185 and 186:
11.1 Granskingsutvalget grunnlag fo
Page 187 and 188:
hersket et sunt tillitsforhold mell
Page 189 and 190:
Granskingsutvalget legger til grunn
Page 191 and 192:
de det nok bra materielt sett, men
Page 193 and 194:
lagt barnevernlovens bestemmelser.
Page 195 and 196:
kolen. På den annen side har utval
Page 197 and 198:
som før 1973 hadde vært ved Morge
Page 199 and 200:
tilfellene hadde institusjonen hatt
Page 201 and 202:
To av elevene fikk være med underb
Page 203 and 204:
En gutt som var ved institusjonen n
Page 205 and 206:
nus som de kunne opparbeide seg. Po
Page 207 and 208:
dette, har derimot forklart at det
Page 209 and 210:
gave å rydde opp etter disse turen
Page 211 and 212:
13.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 213 and 214:
kroker ved hjelp av halvvegger. Dis
Page 215 and 216:
Styrer nr. 4 ble ansatt i møte 06.
Page 217 and 218:
andre etasje var det en avdelingsle
Page 219 and 220:
To gutter som var ved institusjonen
Page 221 and 222:
tvang og sanksjoner i den forbindel
Page 223 and 224:
let, synes imidlertid klærne å ha
Page 225 and 226:
Gutten har videre forklart at det v
Page 227 and 228:
hadde musikalsk anlegg. Han tror at
Page 229 and 230:
har vært relativt «normalt». Neg
Page 231 and 232:
13.13 Adferdsregulering og straffer
Page 233 and 234:
En av guttene kom da borti en panne
Page 235 and 236:
Jenten har videre forklart at hun e
Page 237 and 238:
terte dette seg imellom. Hun opplev
Page 239 and 240:
med på turer. Vurdert etter dagens
Page 241 and 242:
13.16 Helsetilbud Det fremgår av s
Page 243 and 244:
14.3 Godkjenning av institusjonen E
Page 245 and 246:
taljene i dette. Hovedinntrykket er
Page 247 and 248:
Formannen i styret for barnehjemmet
Page 249 and 250:
Styrerstillingen var utlyst gjentat
Page 251 and 252:
Granskingsutvalget finner det godgj
Page 253 and 254:
Granskingsutvalget har fått flest
Page 255 and 256:
leker på barnehjemmet, og barnebø
Page 257 and 258:
ter, ble omdannet til guttehjem hø
Page 259 and 260:
personalet ikke klarte «å rå med
Page 261 and 262:
erer til samme politisak eller om d
Page 263 and 264:
ne, og at han hadde forsøkt å tun
Page 265 and 266:
eidet. Det siste synes å ha foreko
Page 267 and 268:
15.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 269 and 270:
gen- og kveldstell. Det var innrede
Page 271 and 272:
Vaktordningen hadde ifølge styrere
Page 273 and 274:
15.10 Forholdet mellom barna Ifølg
Page 275 and 276: En annen gutt, som var ved barnehje
Page 277 and 278: I 1985 vedtok Hordaland fylkesting
Page 279 and 280: pedagogsutdanning fra Norges kommun
Page 281 and 282: messig og tilpasset forskjellige fo
Page 283 and 284: eidet. Dette var knyttet til konsen
Page 285 and 286: ten, har utvalget imidlertid ikke t
Page 287 and 288: Derfor svettet hun, og det var tidv
Page 289 and 290: hun hadde talent for. I forhold til
Page 291 and 292: arna kl. 20.00. Den fremste oppgave
Page 293 and 294: 17.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 295 and 296: i ble gitt noen permanent godkjenni
Page 297 and 298: var vesentlig dårligere enn det ha
Page 299 and 300: forhold til skolegang og lekselesin
Page 301 and 302: Granskingsutvalget legger til grunn
Page 303 and 304: fortalte ham mer konkret hva han ha
Page 305 and 306: dyrene. Han var interessert i heste
Page 307 and 308: Kommunen hadde etter loven og forsk
Page 309 and 310: I den første delen av granskingspe
Page 311: forberedende ansvar, i forhold til
Page 315 and 316: 1) Noen generelle trekk ved utvikli
Page 317 and 318: sine egne foreldre. En begynte å s
Page 319 and 320: Familien best 2) Syn på barns beho
Page 321 and 322: dergraving av disiplinen. Slik form
Page 323 and 324: «Totale» institusjoner 3) Trekk v
Page 325: utenfra, at et trengs klare regler
Page 329 and 330: Omsorgsovertakelser og forebyggende
Page 331 and 332: ling for den minste ting, og hun m
Page 333 and 334: En kan med rette spørre om spesial
Page 335 and 336: for svake garantier, og den ble des
Page 337: Nyhus, Per (1969) «Verneskoleutval
show all

RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?