RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

332 Vedlegg
ne til godt foreldreskap, slik det ble vurdert både
i mellom- og etterkrigstid.
Offer eller problembarn?
Ved omsorgsovertakelse av små barn var det omsorgssituasjonen
og forholdene i hjemmet som ble
vektlagt. Når barna ble større, ble deres egen atferd
i større og større grad brukt som argument
for å fjerne dem fra hjemmet. Dette betydde ikke at
det ikke var noe å si på omsorgssituasjonen til større
barn. Ofte levde de under svært problematiske
hjemmeforhold. Men med økende alder ble definisjonen
av hva som var problemet en annen: fokus
skiftet fra omsorgssituasjonen til barnets egne
handlinger. Slik er det også i dag: De såkalte «atferdsbarna»
som blir plassert i institusjon på grunn
av egen problematferd, har oftest en bakgrunn
som gjør at de like gjerne kunne vært definert som
ofre for omsorgssvikt og overgrep (Falck 2002).
I saker fra 50-, 60- og 70-tallet kan denne fokuseringen
på barnets egen problematferd ofte virke
opprørende på en leser av i dag. En kasushistorie
fra Eva Nordlands undersøkelse fra 1971 av
barn plassert på spesialskoler for barn med atferdsvansker,
kan tjene som illustrasjon:
«Halldis (14 år) har hatt en omskiftelig tilværelse.
Moren og faren oppdrog henne inntil moren døde
da Haldis var seks år gammel. Moren var sykelig
og ’overrenslig’. Haldis fikk for eksempel ikke
være inne i leiligheten sin før hun skulle legge seg.
Hun gikk ute hele dagen, også ofte etter at det var
blitt mørkt for ikke å skitne til i leiligheten, heter
det i papirene. Også faren var meget nøye på det,
og streng overfor piken fra hun var ganske liten.
Da moren døde og enda Haldis bare var seks år,
kom piken til fosterforeldre i en periode. Fosterforeldrene
forteller at Haldis var meget vanskelig som
liten, og at hun ’måtte behandles strengt’. Hun fikk
ofte korporlig avstraffelse av dem, ’fordi hun ikke
ville være lydig’. Da Haldis var tolv år gammel,
mente faren at han ikke hadde råd til å betale fosterforeldrene
lenger, og Haldis flyttet så hjem til faren.
Etter at Haldis kom tilbake til faren, fortsatte
han med ’en krevende og hardhendt behandling’.
Det heter således i papirene at Haldis har vært utsatt
for brutal korporlig avstraffelse ikke bare av
fosterforeldrene, men også av faren. Hun ble slått,
så hun ofte var gul og blå.
Det heter også i papirene at faren har opptrådt
’usedelig’ overfor den eldre søsteren og en hushjelp.
Slektninger har også overfor barnevernsnemnda
hevdet at det har vært et ’usunt erotisk
forhold’ mellom faren og Haldis. Slektninger har
av denne grunn anmodet om at Haldis burde fjernes
fra hjemmet så snart som mulig.
Fra Haldis var ganske liten, har den nærmeste
familien reagert på hennes aggressive oppførsel.
Fikk hun ikke sin vilje med en gang, reagerte hun
med raseriutbrudd, og ved flere anledninger slo
og sparket hun faren. Faren reagerte avvekslende
med pryl og likegyldighet.
På skolen har Haldis vist dårlige evner. Hun
står svakt i alle fag og har liten konsentrasjonsevne,
heter det. Hun misliker alt som har med skolen
å gjøre: ’Barnet viser i det hele svært dårlig tilpasning.
Når hun er på skolen, bryter hun stadig
skolens reglement, ved å røyke, gå utenfor skoleområdet
uten lov, ved å skulke i timene. I de siste
månedene er skulkingen øket kraftig. Hun har
rømt fra byen flere ganger.’ Hun er frekk, uforskammet
og løgnaktig, aggressiv, sadistisk, dominerende
overfor medelever, heter det i skolens papirer.
Hun virker spennende på noen, og terroriserer
andre.
Haldis har søkt moralsk svake venninner, heter
det i papirene. Skolen mener at hun har ’smittet’
flere medelever med sin ’uforskammede, upålitelige
og løgnaktige oppførsel’. Haldis opptrer med en
påtatt hardhet, særlig i andre elevers påhør, heter
det. Et særlig problem er at hun nå viser ’seksuelle
avvik’ og ’dragning mot eldre menn’.»
Halldis, et offer for omsorgssvikt, mishandling
og kanskje incest, ble altså plassert på en spesialskole
for barn med atferdsvansker, på grunn av
sin problematiske oppførsel, spesielt på skolen.
Hun er ikke det eneste incestofferet som har fått
denne skjebnen (se bl.a. Ericsson 1997).
Grunnene som ble gitt for å plassere gutter
og jenter på institusjoner for problematiske barn
og unge, var noe forskjellige. For begge ble ofte
skoleproblemer, skulk og brudd på skolens regelverk
anført. I tillegg var kriminalitet en hyppig
anbringelsesgrunn for gutter. De kriminelle
handlingene behøvde ikke være særlig alvorlige
målt med våre dagers målestokk. Nasking var
heller ikke uvanlig som anbringelsesgrunn for
jenter. Men vel så viktig var brudd på normene
for hvordan en anstendig jente burde oppføre
seg. «Uteflying», å være sammen med eldre gutter,
å være seksuelt aktiv var forhold som kunne
bidra til at ei jente havnet på institusjon. Med en
spissformulering kan en si at det handlet om kriminalitet
for guttenes vedkommende og seksualitet
for jentenes vedkommende. Felles for begge
var at de ofte kom fra vanskelige hjemforhold.
Mange var nok ofre for omsorgssvikt, en del
også for vold. 1
1. Nina Jon, som arbeider med en avhandling om Foldin
verneskole, mener at mange av guttene som havnet
der, hadde vært utsatt for vold fra fedrene sine. Personlig
meddelelse.