RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

sisk, dersom de ikke spiste opp maten, men hun
hadde en autoritær holdning og stilte seg ved siden
av jenten til hun hadde spist opp. Alle barna
måtte sitte ved bordet til alle hadde spist opp maten.
Plikten til å spise opp medførte at jenten
noen ganger puttet mat i lommen, eller at hun
kastet mat under bordet. Dersom styreren oppdaget
dette, fikk hun kjeft. Det skjedde ikke at
hun måtte spise opp det som ble kastet på gulvet.
Også denne jenten har beskrevet at tranen ble
helt fra flasken, mens barna holdt hodene sine
bakover og gapte. Det var styrer nr. 3 som stod
for dette. Tranen var i følge jenten ofte harsk.
Også denne jenten følte seg forskjellsbehandlet
i flere sammenhenger, også i forbindelse med
mat. Et eksempel på dette er at de voksne, sammen
med noen av de eldre jentene, «mesket seg
nærmest hver dag med kaker». Jenten tror at
grunnen til at hun ikke fikk kaker, var at hun var
i opposisjon til styrer nr. 3. Styrer nr. 3 favoriserte
noen av jentene, etter det jenten har forklart.
Jenten har videre forklart at hun oppfattet det
slik, at kokken bevisst satte spiskammer døren
åpen. Barna fikk på denne måten anledning til å
«stjele» mat, slik at de fikk spise seg mette. Spiskammeret
inneholdt for det meste rester og tørrmat.
En annen jente som var ved barnehjemmet
fra midten av 1950-tallet til midten av 1960-tallet,
har blant annet opplyst at hun hadde et traumatisk
minne knyttet til havregrøt som fløt og som
det var masse sukker på. Hun likte overhode
ikke havregrøten. De var imidlertid nødt til å spise
grøten opp. Etter at de hadde spist grøten,
måtte de sitte med åpen munn, og det gikk da en
ansatt rundt og ga en dose tran til hver, ved at tranen
ble helt direkte fra flasken. Jenten husker at
hun vanligvis måtte kaste opp frokosten, ganske
kort tid etter at hun hadde spist. Måltidene var
faste, og de kunne ikke få mat mellom måltidene.
Jenten husker for øvrig at de hver mandag, til
ønskekonserten, fikk et glass med eggedosis.
Dette var det eneste hun forbinder med kosestund
på barnehjemmet, og dette var ukens høydepunkt.
En meget sjelden gang kunne det bli
bakt boller eller lignende, som de fikk.
En jente som var ved barnehjemmet store deler
av 1960- og 70-tallet, har forklart at hun stort
sett hadde det bra ved barnehjemmet, og at hun
var en av styrer nr. 3 «sine jenter». Hun har ikke
noe negativt å si om maten, med unntak av havregrøten
som hun mange ganger ikke klarte å
spise. Det var plikt til å spise opp grøten. Dersom
hun ikke klarte å spise den opp, stod grøtfatet på
bordet også ved middagsmåltidet. Hun fikk ikke
middag før hun hadde spist opp grøten. Dersom
Anna Jebsens Minde 99
hun ikke spiste opp grøten til middagsmåltidet
heller, fikk hun ofte ikke middag.
Også denne jenten har opplyst at tranen ble
helt ned i munnen til barna, og at barna ikke fikk
mat dersom de ikke passet tiden.
Jenten har også fremhevet at hun, fra hun var
ca. 10 år gammel, kunne sykle hjem til besteforeldrene
dersom hun var sulten, noe hun gjorde
en del ganger. Det hendte også en del ganger at
hun kjøpte seg en loff og spiste den.
Jenten har videre fremholdt at mye ble endret
etter ombygningen omkring 1975. Etter dette
kunne barna spise på kjøkkenet, og de fikk tilgang
til kjøkkenet på en helt annen måte enn før
ombyggingen. Det at de fikk tilgang til kjøkkenet,
var et klart gode. Ifølge jenten fikk de da anledning
til å smøre maten selv, og kunne i en viss
utstrekning spise ved behov. De kunne også for
eksempel lage pizza en fredagskveld, og invitere
venner og venninner til barnehjemmet i den forbindelse.
En jente som var ved barnehjemmet mesteparten
av 1970-tallet, har forklart at i den første
delen av den perioden hun var der, ble maten
porsjonert ut. Senere fikk de forsyne seg selv.
Hun opplevde ikke avstraffelser eller tvang knyttet
til det å spise opp maten.
De to ansatte som er intervjuet, har ikke hatt
noe negativt å si om maten eller matstellet ved
barnehjemmet.
Styremedlemmet som er intervjuet, har opplyst
at matstellet var godt. Både matstellet og
rammene rundt måltidene var i følge styremedlemmet
mest mulig likt et vanlig hjem. Det var et
krav om at barna måtte spise opp det de hadde
forsynt seg med, men hun vet ikke om det var
noen sanksjoner overfor barn som ikke spiste
opp. Selv opplevde hun at det var en god tone
mellom barna de gangene hun kom til barnehjemmet
mens de spiste middag. Det var også en
god tone mellom barna og de voksne.
Granskingsutvalget legger til grunn at maten
ved barnehjemmet i hovedsak har vært god, av tilfredsstillende
kvalitet og tilstrekkelig mengde.
Granskingsutvalget legger videre til grunn at
barna, i store deler av den perioden utvalget har
gransket, ble straffet for å komme for sent til
middag. Straffen var uforholdsmessig streng i
forhold til barnas forsømmelse av å komme tidsnok
til måltidet. Etter utvalgets oppfatning var
det ikke akseptabelt å nekte dem middag, og
husarrest i flere dager var også helt klart uakseptabelt
og kritikkverdig. Det er spesielt kritikkverdig
at en jente, som hadde problemer med å rekke
tidsnok hjem etter skolen, ble straffet på denne
måten.