RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

264 Barnehjemmet Morgensol
en sykemelding. Det ble ikke gjort nærmere undersøkelser
av hva som hadde skjedd, og den reelle
grunnen til at styreren sluttet ble også fortiet
overfor de sentrale tilsynsmyndigheter i departementet.
Måten saken ble løst på, medførte for øvrig
også at det tok lenger tid enn nødvendig før
styrerstillingen kunne lyses ut på ny, og en formelt
kvalifisert styrer kunne ansettes.
Granskingsutvalget presiserer at en ikke finner
grunn til å tvile på at grunnlaget for uførepensjoneringen
var reelt. Styrerens helsemessige
problemer synes imidlertid å ha blitt forverret
samtidig med at overgrepmistanken kom opp,
slik at saken kunne dysses ned og kommunen
«slapp» å avskjedige styreren.
Granskingsutvalget er også kritisk til den oppfølgingen
jenten fikk etter at saken kom opp i
1976. Heller ikke på dette punktet kan Granskingsutvalget
peke ut bestemte personer som ansvarlige
for at oppfølgingen sviktet, men Granskingsutvalget
legger til grunn at jenten ikke fikk
noen form for oppfølging til tross for at hun ble
trodd da hun hevdet å ha blitt utsatt for overgrep.
Hun ble behandlet som et problembarn som institusjonen
ikke maktet med, og ble flyttet til Bergen
kommunale ungdomshjem av den grunn.
Granskingsutvalget legger til grunn at ungdomshjemmet
ble informert om jentens atferdsvansker,
men at det ikke ble gitt noen informasjon om
overgrepmistanken. Ungdomshjemmet hadde
således ikke de nødvendige forutsetninger for å
yte den hjelp og omsorg som jenten trengte.
Barnevernets og kommunens handlemåte må
ses i lys av at kunnskapen om seksuelle overgrep
og konsekvensene av dette var mindre på 1970-tallet
enn i dag, men Granskingsutvalget legger til
grunn at det også den gang var tilstrekkelig kunnskapsnivå
til å følge opp saken på en langt bedre
måte, både med hensyn til politianmeldelse og
oppfølging av jenten som var rammet av overgrep.
Granskingsutvalget finner det videre sannsynliggjort
at en kvinnelig ansatt har utnyttet en
av guttene seksuelt, slik som beskrevet ovenfor.
Selv om det som skjedde i en viss forstand synes
å ha vært «frivillig» fra guttens side, var det et
klart overgrep på bakgrunn av omsorgsrelasjonen
mellom den ansatte og gutten.
14.14 Følelsesmessig
omsorg, nærhet og tilknytning
Flere av de ansatte i de forskjellige periodene har
gitt uttrykk for at omsorgen ved barnehjemmet
ikke var tilstrekkelig. En av de ansatte på midten
av 1960-tallet har f.eks. gitt uttrykk for at hun
tror at de kom til kort i forhold til å gi barna trøst
og å følge opp deres individuelle behov. Dette ser
hun i sammenheng med at de var for få ansatte,
og at de visste lite om bakgrunnen til det enkelte
barn. Hennes kunnskap om bakgrunnen var mer
tilfeldig.
En annen ansatt fra samme periode vurderer
det i dag slik at det ikke var noen god oppvekst
for barna ved Morgensol. De ansatte hadde liten
tid eller mulighet til å gi barna omsorg, og de individuelle
behov ble etter hennes oppfatning
ikke tilfredsstilt på en god måte. Det kunne være
at barna ble tatt på fanget, gitt en klem eller klappet
på når de skulle legge seg, men ut over dette
var det lite tid eller mulighet til noen nærhet og
kjærlighet. Hun ga i intervjuet også uttrykk for at
mange av barna hadde behov for psykologhjelp,
noe de ikke fikk. Bemanningen var lav, og ordningen
med nattevakt og full dagvakt den påfølgende
dag, medførte at de ansatte i perioder var
svært slitne. Dette hadde også innvirkning på
den omsorg de ansatte maktet å gi.
En som var ansatt under forskjellige styrere i
løpet av noen år på 1960-tallet har beskrevet at
omsorgsnivået varierte med skifte av styrere.
En som var ansatt dels omkring 1950 og som
kom tilbake dit i 1972, ble forbauset over hvor
lite omsorgsnivået hadde utviklet seg i løpet av
de årene som var gått. Hun har gitt uttrykk for at
forholdene ved institusjonen ble bedre etter at
det ble ansatt ny styrer i 1977.
En annen ansatt fra 1970-tallet har forklart at de
ansatte var «veldig tett på barna», men at barnas
kontakt med sin egen familie var mangelfull, en
mangel som var «dramatisk for mange av barna».
Styreren som ble ansatt i 1977 har blant annet
forklart at han etter hvert kom til at to av barna
burde kunne flytte hjem til foreldrene. Dette ble
også besluttet. Han oppfattet de to søsknene som
en av flere «glemte saker». Han opplevde og at
når barna først var plassert på Morgensol, så var
det relativt lite oppfølging og kontakt fra de sosialkontorene
som hadde plassert barna der.
Det er et gjennomgående trekk i forklaringene
som barna har gitt til Granskingsutvalget, at
den følelsesmessige omsorgen var mangelfull.
Noen av de ansatte i de forskjellige periodene er
beskrevet som snille og omsorgsfulle, men hovedinntrykket
er at det var stor mangel på nærhet,
kjærlighet, trøst og noen å gå til.
Noen av barna har fortalt om at de noen ganger
fikk besøk på barnehjemmet av foreldre eller
andre slektninger. Enkelte har opplevd det slik at
besøk var lite populært fra de ansattes side, og at
kontakt med foreldre i noen tilfeller ble motar-