RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

å sikre at de ansatte fikk mulighet til å snakke
med ungdommene, men de holdt dem ikke fysisk
tilbake. Ytterdøren var låst om ettermiddagen
og kvelden, men det var lett å forlate institusjonen
for den som ønsket det.
Styreren i den første perioden etter at institusjonen
kom i drift etter 1975 har forklart at det
ble lagt vesentlig vekt på å formidle adferdsnormer
til ungdommene. Konflikter ble tatt opp i
samtaler med ungdommer. Hun kan ikke huske
at det ble gjennomført mer direkte fysisk grensesetting
eller negative sanksjoner, men kan ikke
utelukke at ungdom i noen tilfeller fikk beskjed
om å holde seg hjemme fordi de ikke hadde fulgt
reglene. Det var utover dette ikke direkte sanksjoner
mot regelbrudd.
Det bildet som fremkommer av arkivmaterialet
og av intervjuene med de ansatte, samsvarer
langt på vei med det ungdommene har forklart til
Granskingsutvalget.
En jente har forklart at det var en del husregler
på ungdomshjemmet, i form av faste tider for
måltider, lekselesing og når de måtte være inne.
Det var ingen direkte reaksjoner for brudd på
reglene. Det var ikke noen form for konkret avstraffelse.
Hun har imidlertid forklart at hun
mange ganger slåss med personalet, og at hun
var utsatt for enkelte tilfeller av fysisk maktanvendelse.
Hun kunne for eksempel få en knyttneve
i magen, på baken eller på lårene.
En annen jente har fortalt at det var svært lite
grensesetting ved institusjonen. Hun har nevnt
som eksempel at hun ble vekket om morgen for
å gå på skolen, men at personalet ikke kunne gjøre
noe dersom hun nektet. De ansatte hadde etter
hennes oppfatning ingen maktmidler eller
straffemetoder.
Også denne jenten opplevde imidlertid fysiske
konfrontasjoner med noen av de ansatte. De
brukte ved en anledning fysisk makt for å roe
henne ned. Hun vurderer i dag ikke dette som
noen form for overgrep. Hun ble for øvrig aldri
slått på ungdomshjemmet. Den eneste straffemetoden
hun kan huske i dag, er at hun ikke fikk
lommepenger dersom hun ikke ryddet rommet
sitt. Hun opplevde det slik at personalet «gjorde
ingenting for å få skikk på henne».
To ganger ble hun imidlertid utvist fra ungdomshjemmet
på grunn av mange regelbrudd.
Hun vurderer det i dag slik at det kanskje var
grunn til å skrive henne ut, men hun er allikevel
kritisk til måten dette skjedde på. Ved den ene
anledningen hadde hun ikke noe bosted å gå til,
noe personalet i følge henne var klar over. Fordi
hun ikke hadde noe sted å bo, tok hun opphold i
et hus hvor det var «fest døgnet rundt». Der opp-
Bergen kommunale ungdomshjem/Solstreif 149
holdt hun seg en uke, i den tiden hun var utvist.
Da uken var gått flyttet hun tilbake igjen. Den
andre gangen hun ble utvist, flyttet hun hjem til
sin far. Hun har forklart at det ble mye rusing
den første tiden etter at hun flyttet hjem til faren.
Det går igjen i flere intervjuer at ungdommene
opplevde å ha det ganske fritt på ungdomshjemmet.
Flere av de ungdommene som Granskingsutvalget
har intervjuet, hadde erfaringer fra andre
barneverninstitusjoner før de kom til ungdomshjemmet.
Det er utvalgets hovedinntrykk at ungdommene
opplevde det som langt friere og mindre
strengt på ungdomshjemmet sammenlignet
med de andre institusjonene de hadde vært på.
Det er ingen som har hevdet at de har vært utsatt
for fysiske avstraffelser eller trusler om dette.
Granskingsutvalget legger til grunn at det ikke
har forekommet fysiske avstraffelser, trusler eller
andre lignende overgrep ved institusjonen.
Det har forekommet tilfeller av fysiske konfrontasjoner,
men disse har ikke hatt karakter av
overgrep eller avstraffelse. Det synes i hovedsak
å ha hatt sammenheng med at ungdommene
måtte roes ned. Fysisk makt, og kanskje også
slag, synes å ha blitt benyttet. Granskingsutvalget
har imidlertid ikke holdepunkter for at de ansatte
gikk for langt i så måte.
De ansatte i perioden 1972–80 synes å ha hatt
som grunnholdning at ungdommene ikke skulle
slås eller straffes fysisk. Granskingsutvalget har
heller ikke grunnlag for å tro at det forekom
trusler, sjikanering eller nedsettende omtale.
Hovedinntrykket er at det var svært fritt og lite
strengt ved institusjonen. Institusjonen synes å
ha bygd på en helt annen kultur enn det som var
vanlig ved andre institusjoner noen år tidligere.
Granskingsutvalget har vurdert at grensesettingen
ved institusjonen var mangelfull. Adferdsreguleringen
synes i stor utstrekning å ha vært
basert på avtaler og samtaler. Avtalebrudd fikk i
utgangspunktet relativt beskjedne konsekvenser.
Målgruppen for institusjonen var litt utydelig,
men et fellestrekk ved de som kom dit var
store adferdsvansker. På denne bakgrunn er det
et spørsmål om ungdommene fikk for lite grenser,
manglende tilsyn og påpassing.
Etter Granskingsutvalgets oppfatning var det
ved institusjonen en behandlingskultur som ikke
var så velfundert i forhold til den målgruppe man
skulle ta imot. Det var en sosialpedagogisk ideologi
preget av stor vekt på å selvstendiggjøre ungdommene,
og frihet under ansvar. Det var imidlertid
behov for andre metoder og mer grensesetting
i forhold til den målgruppen institusjonen
tok imot. Det var i stor grad «behandlingshjemklientell»
som ble plassert der, men det var ikke