RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

324 Vedlegg
med de ofrene det naturligvis krever». «De som begynner
der i ungdommen, har ofte funnet et livskall
i denne gjerningen,» fortelles det videre. Men
i dag er «kallsbevisstheten og tjenersinnet jevnt
over skjøvet i bakgrunnen», og det er vanskelig å
få noen til å gå inn i «uforpliktende og selvforglemmende
arbeid i barneheimer». Problemene til Waisenhuset
i Stavanger varsler at ei ny tid er i emning.
Barneomsorg var i ferd med å gå fra å være
et kall til å bli en jobb, og etter hvert et fag.
Det «sosiale moderskapet» i sin mest konsekvente
form ble utøvd av en ugift kvinne som i
mange år var bestyrer på samme barnehjem og
så «sine» barn vokse opp. Hun bodde sammen
med barna på institusjonen og gjorde det som
var nødvendig for at hverdagslivet på barnehjemmet
skulle fungere, uten å telle overtidstimer. I
dag har barnehjemmene ansatte som kommer
og går, de er på jobb når de har vakt men ellers
ikke, de har rettigheter som arbeidstakere, og
disse regulerer arbeids- og lønnsvilkår. Turnoveren
blant ansatte i et barnehjem kan være stor.
Mens de ansatte i det «sosiale moderskapets» tid
kunne være motivert av kallsbevissthet, er dagens
barnehjemsansatte ofte utdannet innen barneomsorg,
de er profesjonelle.
Det «sosiale moderskapet» hadde absolutt
sine kvaliteter. En slik modell kunne borge for
mer varige relasjoner mellom barnet og de voksne,
og mindre tvil fra barnas side om at de voksne
bare var sammen med dem «for pengenes
skyld». Kanskje opplevde også de ansatte mindre
rollekonflikter mellom profesjonalitet og personlige
relasjoner til barna. Det er interessant at
trekk ved «det sosiale moderskapet» er forsøkt
gjenskapt er seinere, for eksempel i kollektiver
for problemungdom (se Finstad 1990).
Samtidig skal en heller ikke romantisere det
sosiale moderskapets institusjoner. De var tross
alt institusjoner, ikke hjem. Og barna kunne bli
svært henvist, ikke bare på godt, men også på
ondt, til noen få personer. Var relasjonen til «den
sosiale mor» dårlig, var det ikke så mange andre
å ty seg til. Maktovergrep kan også foregå i ly av
den totale omsorg, og er kanskje vanskeligere,
både å forebygge og avsløre enn i kontekster der
ansvar, rettigheter og plikter er klarere definert
og mer avgrenset.
Dimensjonen partikularisme – universalisme
kan være relevant å trekke inn her. Jorunn Solheim
(1998) diskuterer paradokser i det moderne
menneskebildet. På den ene sida bygger det moderne
menneskebildet på forestillinga om «en ideell
og universell likhet mellom mennesker, løsrevet
fra enhver konkret forskjellighet i livsbetingelser».
Denne forestillinga om likhet er «det
moderne demokratiets grunnidé, såvel som
grunnlaget for begrepet om allmenne menneskerettigheter».
Men forestillinga om likhet har også
sin bakside. Når alle er like, er ikke hver især spesiell.
Forestillinga om likhet er derfor også «idéen
om den enkelte persons erstattelighet, og dermed
et potensielt grunnlag for nivellering av menneskeverdet.
Dette generaliserte individ-begrep er da
også med jevne mellomrom blitt kritisert som modernitetens
abstrakte uniformering av mennesket,
som et menneskebilde som er ute av stand til
å gripe det unike og særegne ved den levende
'konkrete andre'.» I det moderne menneskebildets
idé om en ideell og universell likhet ligger
det altså både positive muligheter (demokrati og
allmenne menneskerettigheter) og farer (nivellering
av menneskeverdet, uniformering av mennesket).
Men forestillinga om likhet har ikke monopol.
Parallelt med dette universalistiske menneskebildet
løper et annet som kan kalles en
partikularistisk eller holistisk forståelse, påpeker
Solheim. Denne forståelsen går ut på individet
ikke eksisterer løsrevet fra fellesskapet. Tvert
imot er individet uløselig bundet til en bestemt sosial
og kulturell helhet som det ikke kan abstraheres
fra. Innenfor denne helheten får individet en
konkret og helt særegen betydning, det blir enestående.
Dette partikularistiske menneskebildet
åpner for «ideen om det uerstattelige og unike individ,
som har udiskutabel verdi i kraft av sin partikularitet
og særegenhet.» Men som det universalistiske
menneskebildet, har også det partikularistiske
sine farer. Siden det plasserer individet
som en uløselig del av en bestemt sosial og kulturell
helhet, bygger det også på en avgrensning fra
dem som ikke tilhører «oss», som ikke har del i
det konkrete fellesskapet. Dermed åpner det for
utstøtelsen og ødeleggelsen av «det fremmede».
Familien er kroneksemplet på en samfunnsinstitusjon
der partikularistiske relasjoner rår. Det
er nettopp her familiens unike verdi ligger, i kjærlighet,
nærhet og emosjonell tilknytning. Men dette
innebærer også at familien er vanskeligere å
vanskelig å regulere, blant annet på den måten at
det er problematisk å ivareta medlemmenes rettigheter
gjennom lovverk og offentlig kontroll.
Overgrep i familien er vanskelig å avdekke og gripe
inn overfor. I familien er det den unike relasjonen
medlemmene imellom som skal være den viktigste
garantien mot at overgrep begås, ikke lover
og ytre kontrollinstanser. I Goffmans totale institusjon
blir folk behandlet helt upersonlig, strippet
for alle særtrekk og redusert til en kategori. Dermed
ligger det liten beskyttelse i selve relasjonen
mellom ansatte og klienter. Det er lett å se at denne
typen institusjoner krever kontroll og tilsyn