RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

84 Tilsyn
søkt barnehjemmet i 1974. Sosialsjefen ba om at
Det sentrale barnevernsutvalg drøftet saken.
Når det gjelder rapportering etter tilsynsbesøk,
har formannen for tilsynsutvalget forklart at
det alltid ble rapportert skriftlig etter tilsynsbesøk.
Den enkelte tilsynsrapport var toppen to A4
sider, etter det han har forklart. Rapportene ble
sendt gjennom han som formann, til en saksbehandler
til i Bergen kommune. Rapportene ble
også distribuert til sosialstyret, Det sentrale barnevernsutvalget
og barnevernsnemndene i de
respektive bydelene.
Han husker ikke om en gjenpart av rapportene
også ble sendt direkte til de respektive institusjonene.
Normalt blandet tilsynsutvalget seg
ikke borti kommunens administrasjon. Det normale
ville være at kommunen som overordnet
organ distribuerte rapportene videre til institusjonene,
men han er ikke helt sikker på det i dag.
Når det gjelder innholdet i rapportene, husker
han at når det gjaldt tilsynsbesøk bl.a. ved
Småbarnstuen, Morgensol og Jakob R. Olsen,
var det intet å ta opp av negativ karakter. Han tror
at dersom det hadde vært foranledning til det, og
de gjennom sine tilsynsbesøk hadde avdekket
uheldige ting, ville dette naturlig nok kommet
frem i rapportene. Han ville da ha husket det.
Som et eksempel på hva som kunne bli tatt
opp, så husker formannen at det ved et tilsynsbesøk
ved Jakob R. Olsen, kom frem at skap og innredning
var ukoselig, noe styreren var enig i.
Skapene var for eksempel militære stålskap. Dette
ble tatt opp i rapporten, og formannen har forklart
at han vet at dette medførte at institusjonen
fikk ressurser til å skifte møblement slik at dette
ble mer koselig og hensiktsmessig.
Formannen har videre forklart at han husker
godt sitt første tilsynsbesøk ved Bergens guttehjem
på Garnes. Han gjennomførte dette sammen
med et annet medlem av tilsynsutvalget. Da
de kom utenfor institusjonen var det tre – fire
gutter som lekte sammen. Han husker godt at en
sivilarbeider ved institusjonen kom røykende
mot dem, og at sivilarbeideren kastet røyken til
guttene. En av guttene tok opp røyken. Dette
gjorde sterkt inntrykk både på formannen og det
andre medlemmet av tilsynsutvalget. Han husker
at han gikk bort til gutten og tok røyken fra
han. De to tilsynsførerne opplevde dette som en
slags demonstrasjon fra sivilarbeiderens side.
Formannen husker ikke i dag hvem som var
styrer ved institusjonen, men han føler at de ble
tatt godt imot av vedkommende. Han følte ikke at
institusjonen ville forhindre tilsyn.
De to tilsynsførerne skrev en rapport etter
det første besøket. Han husker godt at de kon-
kluderte, allerede etter det første besøket, med
at institusjonen burde nedlegges.
Begrunnelsen var tuftet på flere forhold, etter
det formannen har forklart. For det første var det
at barna som var ved guttehjemmet levde helt
isolert. De burde heller vært integrert i den normale
skolen og i det normale sosiale livet, slik tilsynførerne
vurderte det. Institusjonen var lukket.
Det at barna levde isolert fra det øvrige samfunnet
hadde flere negative konsekvenser. Hele
situasjonen tilsa at guttehjemmet ikke var en
fremtidsrettet institusjon.
Formannen har videre forklart at de var i klasserommet
og ble der presentert for guttene, og
at barna var tause. Han husker også at de snakket
med lærerne. Han kan ikke huske noen spesielt
negative ting eller kritikkverdige forhold ble
tatt opp fra lærernes side.
Han har også opplyst at bygningene på Garnes
var uhensiktsmessige, store, institusjonspregede
og meget nedslitte. De minnet om noe av
det han tidligere hadde sett ved Jakob R. Olsens
barnehjem.
Da saken ble behandlet i Det sentrale barnevernsutvalget,
ble forslaget om nedleggelse som
han og den andre tilsynsføreren hadde fremmet,
nedstemt, etter det han har forklart. Han var den
eneste som stemte for nedleggelse. Argumentene
som ble benyttet mot å nedlegge institusjonen,
var at man ikke hadde noe annet alternativ
å tilby guttene. Han husker at han imidlertid fikk
støtte fra administrasjonen i kommunen. Så vidt
han husker, hadde det til den kommunale administrasjonen
kommet flere klager i om hvordan
det var ved institusjonen. Til politiske organer
tror han imidlertid at det ikke var fremkommet
negative opplysninger eller klager.
Slik han husker det, ble saken klaget inn for
Sivilombudsmannen. Etter en viss tid kom saken
tilbake og det endte med at institusjonen ble nedlagt
senere.
I løpet av perioden fra senhøstes 1972, han
tror det må ha vært da de kom i gang med tilsynene,
og i løpet av 1973, var han i hvert fall 3–4
ganger på tilsynsbesøk på Garnes.
Han så aldri at noen av barna ble slått eller utsatt
for overgrep. Han ble heller ikke fortalt at
dette hadde skjedd, og hadde ikke annen foranledning
for å anta at det skjedde. Hadde de hatt
en slik antagelse eller fått slike opplysninger, ville
dette umiddelbart blitt tatt opp med barnevernsnemnda
i Arna, etter det formannen har
forklart.
Det forhold at det til administrasjonen i kommunen
var kommet klager eller i hvert fall underretninger
om at barna ikke hadde det så bra,