RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Vaktordningen hadde ifølge styreren fungert
bra, men de hadde hatt bruk for en del ekstra
hjelp. Bl.a. var en barnehagelærer fridagsavløser
fire halve dager (6 timer) pr mnd. Til tider var det
behov for mer hjelp, fordi barna trengte to på post
hele dagen. Styreren anbefalte derfor at det som
en prøveordning ble ansatt en praktikant.
I 1977 var det åtte ansatte: en styrer, en assistent,
to barnepleiere, en kokk, en hushjelp, en
avdelingshjelp og en praktikant. Assistenten var
utdannet barnehagelærer.
Av Fana barnevernsnemnds vedtak av 23.11.70,
fremgår det at det var blitt ansatt en førskolelærer
som assistent. På denne bakgrunn ble barnehjemmets
plasser ved Øvsttun barnehage sagt opp. Forutsetningen
var at den nye assistenten skulle drive
pedagogisk arbeid ved barnehjemmet.
En styrer fra midten av 1960-tallet, har forklart
at det hovedinntrykket hun sitter igjen med
er at det var tiltrekkelig antall personale i forhold
til de oppgavene de hadde, og at de ansatte gjorde
så godt de kunne ut fra de ressursene de hadde.
Det fremgår imidlertid av hennes forklaring
at arbeidspresset var slik at hun hadde svært liten
tid til å delta i sosialt samkvem.
Granskingsutvalget legger til grunn at barnehjemmet
i tiden før 1967 hadde problemer med å
skaffe kvalifisert personale, og at gjennomtrekk
blant de ansatte var et problem.
Etter 1967, synes personalet å ha vært mer
stabilt, men utvalget har ikke tilstrekkelige detaljkunnskaper
til å trekke sikre konklusjoner
om dette.
I perioden frem til ca. 1970, synes det å ha vært
få ansatte i forhold til antallet barn. Dette særlig
sett i forhold til at alle barna i denne perioden var
under skolealder, og derfor mer arbeidskrevende.
15.6 Mat og måltider
Av en tilsynsrapport av 02.12.64 fremgår det at
styreren selv kunne disponere innkjøp av matvarer,
«så barna får rikelig og god mat».
I en tilsynsrapport datert 05.07.66 fremgår
det at to praktikanter klaget over dårlig kosthold.
De klaget over at det var for lite frukt og grønnsaker,
og at det ble brukt mat som var for gammel.
Styreformannen kunne, ifølge rapporten,
ikke forstå denne klagen, og viste frem menyen
for siste måned. Ifølge menyen var maten «helt
alminnelig». Ifølge rapporten så det etter menyen
ut som om de brukte like mye grønnsaker
som i et alminnelig hjem.
Praktikantene opplyste videre at barna fikk
tre måltider om dagen, noe de syntes de var for
Småbarnstuen 271
lite. Den som inspiserte institusjonen, mente at
«dette kan det vel være noe i».
I en tilsynsrapport datert 23.11.66 fremgår det
at barna spiste kvelds kl. 17.15. Barna var «i godt
humør» under måltidet. De virket «harmoniske
og fornøyde», og «så ut til riktig å kose seg.» De
fire minste barna måtte legge seg etter måltidet,
mens de andre fikk lov å være oppe «en liten
stund til». De fikk hjelpe til med å ta ut av bordet,
og de to største barna fikk være med å vaske opp.
Ifølge rapporten var det «veldig populært».
En gutt som var ved barnehjemmet i den perioden
barnehjemmet var på Lønningen, har forklart
at maten var god. Det samme gjelder en
gutt som var ved institusjonen sent på 1950-tallet.
Det var ifølge han ikke noe å si på maten. Det var
plikt til å spise opp, men ingen straff dersom barna
likevel ikke gjorde dette.
En styrer fra midten av 1960-tallet, har opplyst
at alle måltider ble inntatt ved et langbord i spisestuen.
Maten barna spiste var den samme som
de voksne spiste. De som var på vakt spiste sammen
med barna. Det var god og næringsrik kost,
og intet å utsette på maten, i følge styreren.
På spørsmål om det var spisetvang, så har styreren
svart at «det var det selvsagt ikke». De barna
som for eksempel ikke likte fisk, forsøkte man
å tilby annen mat dersom det var mulig. Samlet
sett mener hun at «det var veldig god mat».
Granskingsutvalget legger til grunn at matstellet
ved institusjonen var tilfredsstillende, etter
det som har kommet frem.
15.7 Klær og fottøy
En gutt som var ved barnehjemmet i den perioden
barnehjemmet var på Lønningen, har forklart
at klærne var tilfredsstillende og at de fikk
rene klær hver uke. Heller ikke en gutt som var
ved institusjonen sent på 1950-tallet, har hatt noe
å si på klærne.
En styrer fra midten av 1960-tallet, har forklart
at barna som kom til institusjonen hadde
klær med seg, men at noen klær ble kjøpt og at
hun selv sydde noen klær. Blant annet husker
hun at hun sydde julekjole til noen av barna. Formannen
i styret for barnehjemmet fikk mye underklær
fra en klesfabrikk. I følge styreren hadde
barna samlet sett hensiktsmessige og tilstrekkelig
med klær. De hadde blant annet sjøstøvler
og regntøy. De hadde klær som var tilpasset ulike
årstider og værforhold. I følge styreren var
klærne som barna benyttet, av tilsvarende standard
og helt tilfredsstillende i forhold til det som
var vanlig blant barn på den tiden.