RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

188 Ungdomshjemmet Eliasmarken
kjent som styrere ved barnehjem, ungdomshjem
mv. I visse tilfeller hadde departementet funnet å
måtte gi midlertidig godkjenning til styrere uten
den nødvendige spesialutdanning, vanligvis på
vilkår av at vedkommende sa seg villig til senere
å gjennomgå den tilleggsutdanning som departementet
måtte kreve. Ekteparet var imidlertid i en
slik alder at det ville bli vanskelig å skaffe dem
den ønskelige utdanning. «Etter omstendighetene»
kom departementet likevel til at man ville gi
dem midlertidig godkjenning.
Av et internt notat skrevet av departementets
barneverninspektør, fremgår det at departementet
stilte seg uforstående til at Laksevåg kommune
kunne ansette styrerparet, bl.a. under henvisning
til at begge hadde helsemessige problemer.
Det fremgår av notatet at godkjenning ikke ville
vært gitt dersom kommunen hadde søkt i tide,
og at den lange tiden som var gått, var grunnen
til at den midlertidige godkjenningen ble gitt.
I brev av 20.11.70 fra sosialsjefen til styreren
ved Morgensol fremgår det at det var besluttet at
den mannlige styreren ved Ungdomshjemmet
skulle fungere midlertidig som styrer ved Morgensol.
Hans hustru fortsatte som styrer (nr. 4 ) ved
Eliasmarken. Det ble ikke søkt om godkjenning
for denne nye ordningen.
Granskingsutvalget legger til grunn at det bare
var styrer nr. 2 som tilfredsstilte barnehjemforskriftens
krav til kvalifikasjoner for styrere ved
barnehjem. Dette skyldtes antakeligvis i første
rekke at det var vanskelig å få kvalifiserte søkere
til denne typen stillinger på 1960-tallet, men Laksevåg
kommune synes å ha hatt en holdning om
at de kvalifikasjonskravene som gjaldt etter regelverket
ikke var nødvendige for denne stillingen.
Kommunen synes å ha hatt manglende kjennskap
til rutinene for godkjenning av styrere.
Det er også kritikkverdig at tilsynsmyndighetene
synes å ha øvet for lite påtrykk overfor kommunen
med hensyn til å få avklart godkjenningsspørsmålet
i forhold til styrerparet som ble ansatt
i 1965. Det tok flere år før saken ble avgjort,
og når midlertidig godkjenning endelig ble gitt,
synes dette å ha sin bakgrunn i at det hadde gått
så lang tid, og ikke fordi departementet fant styrerparet
egnet for stillingen. Utvalget finner det
også kritikkverdig at det ikke synes å ha vært
søkt om godkjenning for styrer nr. 4. Hun var riktignok
midlertidig godkjent som «del av» styrerparet,
men etter at hun i 1970 overtok styrerstillingen
alene, skulle det ha vært søkt om godkjenning
på nytt.
Granskingsutvalget finner det tvilsomt at hun
hadde blitt godkjent dersom det hadde blitt søkt
om dette. Dette på bakgrunn av at departementet
var kritisk til ansettelsen av styrerparet i første
omgang.
Utvalget legger videre til grunn at det i første
delen av den perioden utvalget har gransket, bare
var to ansatte ved institusjonen. I den perioden
det var et styrerpar som ledet institusjonen, var
det tre ansatte. En av disse hadde ansvaret for å
lage mat. Utvalget finner at bemanningen var for
lav til å gi et tilfredsstillende omsorgstilbud.
11.6 Mat og måltider
Guttene som er intervjuet, har ikke hatt noe negativt
å si om maten og matstellet.
En gutt fra tidlig på 1960-tallet, som var overflyttet
fra Morgensol, har opplyst at matstellet
var vesentlig bedre enn på Morgensol. Han har
beskrevet maten som «vanlig kost».
En annen gutt fra samme perioden, som også
hadde flyttet fra Morgensol, har forklart at det
var bedre tilgang på mat ved Eliasmarken enn
ved Morgensol. Det var blant annet felles middag
etter arbeidstid. Når det gjaldt matlagingen,
så fikk guttene imidlertid ikke noen spesiell opplæring
i selvstendighet. Også brødmåltidene ble
tilberedt av kokken, men gutten tror likevel at
guttene hadde mulighet for å lage seg en brødskive
selv ved behov. Det var et visst institusjonspreg
over matsystemet, ved at de ikke var med i
forbindelse med matlagingen.
En gutt som var ved institusjonen noe senere,
da styrerparet ledet institusjonen, har gitt uttrykk
for at maten var «helt OK».
Granskingsutvalget har ikke fått noen opplysninger
om plikt til å spise opp maten.
Granskingsutvalget legger til grunn at maten
og de sosiale rammene omkring måltidene ved
ungdomshjemmet var tilfredsstillende. Ungdommene
fikk imidlertid ikke noen spesiell sosial trening
i forbindelse med matlagingen.
11.7 Klær og fottøy
I intervjuene med guttene har det ikke kommet
frem noen negative opplysninger om klærne eller
klesstellet.
En gutt har forklart at han kjøpte klær for
egne penger, og at det ikke ble utdelt klær fra institusjonen.
Denne gutten var i arbeid.
En annen gutt har beskrevet klærne som
«helt OK».
Det har ikke fremkommet opplysninger om at
ungdommene skilte seg ut når det gjaldt klærne.