RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

90 Tilsyn
barnevernsekretæren at styret burde ha akseptert
oppsigelsen, i første rekke av hensyn til styreren
selv.
Ifølge den tidligere nevnte artikkelen i Dagbladet,
ble de to unge assistentene, som hadde
vitnet mot bestyrerinnen, sagt opp etter at politiavhørene
var over. Det fremgår også av artikkelen
at avisen hadde intervjuet barnehjemmets tilsynslege.
Om dette heter det i artikkelen:
«I en innstilling som har vakt forbauselse approberer
tilsynslegen fullt ut bestyrerinnens bruk av
fysisk avstraffelse og konkluderer med at det er
umulig å drive et barnehjem uten å gjøre bruk av
slike midler som i dette tilfellet.
Til Dagbladet sier [tilsynslegen] like ut at en
ørefik eller en smekk på henderne er helt glimrende
midler til å skjerpe barnas hukommelse. Barnelegen
nevner bare en forutsetning: Det må selvsagt
ikke gjøres slik at barna blir fysisk skadet.»
Om styrerens oppsigelse heter det:
«Da det ble politisak av dette anla bestyrerinnen
en betinget tilståelse om at hun kanskje hadde
gått for langt i hissighet enkelte ganger. Bestyrerinnen
sa for øvrig opp plassen sin og ville fratre.
Men da skjedde det bemerkelsesverdige at hjemmets
styre, støttet av tilsynslegen og av barnevernsnemnda,
inntrengende tryglet henne om å
fortsette – på et tidspunkt da politiet ennå ikke
hadde tatt standpunkt til saken.»
6.7.4 Særlig om tilsynet med
Bergens guttehjem i perioden 1958–1972
Som nærmere omtalt i kapittelet om Bergens
guttehjem, var det på 1960-tallet og begynnelsen
av 1970-tallet en uklarhet med hensyn til om Bergens
guttehjem var en barnevernsinstitusjon eller
en internatskole underlagt skolemyndighetene,
se nærmere avsnitt 10.3.
Fylkesmannens barnevernsekretær har opplyst
til Granskingsutvalget at hun sannsynligvis i
1958 hadde et besøk ved guttehjemmet. Hun vil
i dag ikke betegne det som et ordinært tilsynsbesøk,
men det var et besøk som var initiert for å
avklare en del forhold knyttet til institusjonen, og
nærmere omkring hvilket ansvar fylkesmannen
skulle ha eller hadde i forhold til inspeksjon og
godkjenning.
Styreren hevdet klart, og han henviste også
til samtaler med representant fra Kirke- og undervisningsdepartementet,
at institusjonen på
Garnes var en skole på lik linje med Årstad skole.
Dette husker barnevernsekretæren at de la til
grunn. De aksepterte det som ble fremholdt fra
styreren, men hun husker at hun selv og kontorsjefen
ved fylkesmannsembetet tvilte på om dette
kunne være riktig.
Hun har videre forklart at hun var kjent med
at det var det hun vil kalle «et regime» blant guttene,
det var et tøft miljø. Hun kjente personlig to
gutter som bodde ved guttehjemmet, fra den tiden
hun selv hadde arbeidet ved Gyldenpris daghjem.
Hun var kjent med at de største guttene var
svært dominerende i forhold til de mindre guttene,
men visste ikke om hvorvidt det var et innvielsesrituale
når det kom nye gutter til barnehjemmet.
Men hun vurderer at dette må ha vært
vanlig ut fra generell erfaring ved institusjoner av
denne typen. Hun har videre forklart at hun ikke
hadde noen konkrete opplysninger om, eller var
kjent med hvorvidt det foregikk seksualitet mellom
guttene. Men ut fra generell kunnskap visste
hun, og fant det sannsynlig, at det foregikk.
Hun har videre forklart at ingen av guttene
som bodde ved guttehjemmet noen gang kom til
henne og beklaget seg omkring forholdene der.
Barnevernsekretæren hadde en bekymring
for forholdene ved Bergens guttehjem på Garnes,
etter det hun har forklart. Denne bekymringen
kom allerede etter hennes første besøk der, som
må ha vært i 1958. Det var altfor mange barn ved
institusjonen. Barnevernsekretæren tok dette
opp med kontorsjefen ved fylkesmannsembetet.
Når barnevernsekretæren vurderer det i ettertid,
var det kanskje slik at de grep den definisjonen
av institusjonen som styreren hadde gitt,
fordi «det var greit å slippe det». Med dette mener
hun institusjonen da var definert som en skoleinstitusjon,
og at tilsynsansvaret dermed ikke
tillå fylkesmannsembetet. Hun har videre forklart
at dette også hang sammen med at styreren
ble vurdert som en «skikkelig skolemann». Et
annet forhold var at styreformannen ved institusjonen,
som hun oppfattet som en skikkelig og
etterrettelig mann, gikk god for institusjonen.
På denne bakgrunn ble det ikke ført tilsyn
med institusjonen før i 1972.
I kapittelet om Bergens guttehjem, er det beskrevet
en sak som ble tatt opp av Sivilombudsmannen
høsten 1971, på bakgrunn av oppslag i
Dagbladet om at ansatte angivelig hadde slått
barna, se særlig avsnitt 10.14.
Barnevernsekretæren har forklart at hun fikk
i oppdrag fra kontorsjefen ved fylkesmannsembetet
om å reise til guttehjemmet på bakgrunn av
denne saken. Hun reiste da til Garnes og hadde
samtaler med guttene og med lærerne, etter det
hun har forklart. Det kom «klart frem at de to
guttene hadde blitt banket opp av de to unge læ-