RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Utvalget finner videre grunn til å tro at foreldrene
noen ganger ikke var tilstrekkelig informert
om hva samtykket innebar. Dette knytter
seg særlig til informasjon om hvilket omsorgstilbud
barna ville få ved de forskjellige institusjonene.
Om man legger til grunn at foreldrene ikke
var tilstrekkelig informert, og at de ikke ville ha
samtykket dersom de hadde kjent til det tilbudet
som faktisk ble gitt, vil samtykke ha vært gitt på
sviktende grunnlag og derfor ikke gyldig. Det
må imidlertid presisere at Granskingsutvalget
ikke har kunnet påvise konkrete tilfeller der
samtykket har vært gitt på sviktende grunnlag.
Sett på bakgrunn av det som er avdekket om de
forskjellige institusjonene, er det imidlertid
grunn til å tro at noen av foreldrene ikke ville ha
samtykket til omsorgsovertakelse dersom de
hadde kjent til de faktiske forhold.
Når det gjelder opplysningen av saken, legger
utvalget til grunn at denne generelt sett var
mer tilfredsstillende i tvangssakene enn i de sakene
som gjaldt frivillige plasseringer. I utgangspunkter
er det da også naturlig å tillegge samtykkets
betydning bevisverdi, i den forstand at det
hadde formodningen for seg at det var tilstrekkelig
grunnlag for omsorgsovertakelse når foreldrene
selv mente dette. På den annen side var det
en fare for at samtykke kunne bli en sovepute for
de som utredet saken, og at det derfor ble gjort
for lite for å utrede om omsorgsovertakelse virkelig
var det beste for barnet. Det at det noen
ganger kunne være så som så med den frie viljen
som lå bak samtykket, tilsa også at man burde
være forsiktig med å legge så stor vekt på det.
Reglene om kontradiksjon synes å ha vært
fulgt i tvangssakene for så vidt gjelder foreldrene.
Det synes mer tvilsomt om alle barna har fått muligheten
til å forklare seg for nemnda, eller et
nemdsmedlem, slik de hadde krav på. Barna synes
også å ha kommet i bakgrunnen i sakene
som gjaldt frivillig plassering, til tross for at de
hadde rett til å forklare seg for nemnda. Inntrykket
Granskingsutvalget har fått gjennom intervjuene
med barna, er at de ikke har blitt hørt, og at
plasseringene i mange tilfeller skjedde uten at de
var orientert om det på forhånd. Det er således
grunn til å tro at mange barna ikke fikk oppfylt
sine rettigheter i forbindelse med saksbehandlingen,
og at barnevernsnemndene kan ha gått glipp
av viktig informasjon fra barnet i den enkelte sak.
Etter det som fremgår av nemndsprotokollene,
var det variabelt hvor mye utredningsarbeid
som ble lagt ned i den enkelte sak. Undersøkelse
av lege eller annen sakkyndig, synes for eksempel
ikke å ha skjedd så ofte. Granskingsutvalgets
samlete inntrykk er at det generelt sett at utred-
Vedtak om plassering 61
ningen og saksbehandlingen var for summarisk,
og at det er sannsynlig at saksutredningen i en
del saker ikke tilfredsstilte lovens krav. I hvilken
utstrekning manglene var så vesentlige at de
kunne få betydning for vedtakets innhold, og
dermed var ugyldige, er imidlertid vanskelig å ta
stilling til så mange år i ettertid.
Endelig legger utvalget til grunn at protokollføringen
har vært mangelfull i mange saker, i første
rekke de sakene som gjelder frivillig plassering.
Mange begrunnelser er så kortfattede at
det er lite trolig at de gir et fullstendig bilde av
hvilke opplysninger vedtakene bygde på. I mange
tilfeller er det også vanskelig å se om alle lovens
vilkår har vært vurdert. På denne bakgrunn
er det i mange tilfeller vanskelig å etterprøve om
lovens vilkår for plassering var til stede, til tross
for at loven forutsatte at protokollføringen skulle
kunne danne grunnlag for bedømmelse av
nemndas vedtak.
5.4 Materielle vilkår for plassering
Som nærmere beskrevet i kapittelet om rettslige
rammer, avsnitt 4.5, var det et grunnleggende
vilkår etter barnevernloven § 16 enten at a) barnet
ble behandlet eller levde under slike forhold
at dets helse (fysisk – psykisk) eller utvikling ble
utsatt for skade eller alvorlig fare, b) barnet ved
lovovertredelser eller annen adferd viste så dårlig
tilpasning til omgivelsene eller samfunnet at
særlige åtgjerder ble funnet påkrevd, eller c) når
barnet var uten forsørger eller foreldrene ikke
var i stand til å forsørge det på forsvarlig måte.
Intervjuene med barna og gjennomgangen av
barnevernnemndenes protokoller, viser at det i
den perioden utvalget har gransket, ofte var vanskelige
forhold i hjemmet som var bakgrunnen
for plasseringene. Mange har for eksempel beskrevet
at foreldrene hadde alvorlige alkoholproblemer,
og at de på ingen måte var i stand til å ta
seg av barna. De fleste av de barna Granskingsutvalget
har intervjuet, har gitt uttrykk for at
«noe måtte gjøres» slik situasjonen var. En annen
sak er at mange er kritiske til det tilbudet de fikk
av barnevernet etter omsorgsovertakelsen.
Særlig på 1950- og 60-tallet, skilte de sosiale
forholdene seg vesentlig fra det som er tilfellet i
dag. Dette viser igjen i mange av barnas forklaringer,
og i de vedtakene som Granskingsutvalget
har sett. Ofte var det ren sosial nød som var
bakgrunnen for plasseringene. Mange familier
bodde svært trangt og hadde en boligstandard
som sjelden forekommer i dag. Det var også den
gang vanskeligere enn i dag for en enslig mor el-