RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

9.14 Følelsesmessig
omsorg, nærhet og tilknytning
Som nærmere beskrevet i avsnitt 9.5 var det i perioder
en betydelig gjennomtrekk blant de ansatte
ved institusjonen. I årsmeldingen for 1972 er
konsekvensene av den store gjennomtrekken
blant personalet vurdert slik av styreren ved institusjonen:
«På grunn av den store sirkulasjonen blant personalet
er det vedvarende vanskelig for ungdomsklientellet
å knytte kontakt med de ansatte. Erfaringen
har vist ungdommene at det er farlig å knytte
kontakter fordi den kontakten som er knyttet og
det håpet som er bygget opp uvilkårlig rives i stykker
etter kort tid ved at vedkommende kontakt i
personalgruppen snart slutter. Dette oppleves av
klientene som en avvisning. Isteden for å knytte
kontakter med personalet, er elevene tilbøyelige
til å avvise kontaktforsøk fra personalets side».
Personalet ble, som beskrevet ovenfor, mer stabilt
etter 1975. Det fremgår dessuten av arkiv- og
intervjumaterialet at det i perioden 1975–80 var
etablert en ordning med at hver enkelt ungdom
hadde sin primærkontakt blant de ansatte. For
uten å være den som hadde hovedkontakten og
samtaler med den enkelte ungdom, skulle primærkontaktene
ha samarbeid med foreldrene,
innsøkende instans og skole. De skrev også rapporter
til innsøkende instans.
Det fremgår av arkiv- og intervjumaterialet at
institusjonen la stor vekt på samtaler med ungdommene.
En jente har imidlertid forklart at de
ansatte etter hennes oppfatning ikke klarte å
kommunisere med henne, å få henne til å åpne
seg og å skape tiltro. Hun var ved institusjonen
en kort periode.
Av en rapport for perioden 12.05.1975 til
01.07.1976 fremgår det at de fleste ungdommene
hadde en «temmelig vanskelig» familiesituasjon.
Foreldrene hadde ofte de samme problemene som
ungdommene. De fleste av ungdommene kom fra
ufullstendige familier, der faren ofte var helt ute av
bilde. Hjemmene hadde som oftest manglende
struktur. I følge rapporten manglet den basale
trygghet som er nødvendig i oppvekstperioden.
Det fremgår videre at institusjonen samarbeidet
med distriktssosialkontorene for å forsøke å ha
kontakt med foreldrene. Dette var vanskelig i de
fleste tilfeller, fordi familien ønsket liten kontakt
med ungdommen etter at han var blitt plassert. De
ansatte mente imidlertid at det var viktig for ungdommen
å holde en viss kontakt med familien. De
hadde derfor forsøkt å gjennomføre helgebesøk i
Bergen kommunale ungdomshjem/Solstreif 151
hjemmet en gang per måned. I følge rapporten
hadde dette sjelden vært enkelt å få gjennomført.
Styreren i den første perioden etter 1975 har
forklart til Granskingsutvalget at institusjonen la
vekt på at ungdommene skulle kunne ha kontakt
med familiene. De var på besøk hjemme, eventuelt
med følge av noen av de ansatte. Familiemedlemmer
kunne også besøke ungdommene på institusjonen.
Det var ingen restriksjoner i forhold
til dette. For ungdommer som ikke hadde familie,
besluttet institusjonen å få oppnevnt støttekontakter
eller weekendhjem.
En jente har gitt uttrykk for at hun fikk tak
over hode, men ellers ingen omsorg i den tiden
hun var ved ungdomshjemmet. Etter hennes
oppfatning hadde ikke personalet kompetanse til
å sette grenser for henne. Hun mener at hun burde
ha vært ved en institusjon med mer tvang. Det
var for fritt på ungdomshjemmet for henne. Hun
har imidlertid understreket overfor utvalget at
institusjonen kunne være et brukbart tilbud for
ungdommer med mindre adferdsproblemer enn
henne selv. Uansett kunne de aktivisert ungdommene
mer. Hun nevner at de burde ha fått mer
opplæring og blitt forberedt bedre på at de skulle
ut i samfunnet. Institusjonen fungerte, etter hennes
oppfatning, som en form for oppbevaring.
En annen jente har forklart til Granskingsutvalget
at hun følte seg tvunget til å ta abort. Da
ungdomshjemmet fikk vite at hun var blitt gravid,
resulterte dette i at hennes primærkontakt
«rådet henne/tvang henne til å ta abort», ifølge
jentens forklaring. Primærkontakten skal ha fortalt
henne, at dersom hun ikke tok abort ville
hun bli kastet ut av ungdomshjemmet. Abortinngrepet
ble gjennomført da fosteret var fire måneder,
og ble gjennomført som en fremskynding av
en fødsel. Jenten ga overfor Granskingsutvalget
klart uttrykk for at aborten, sett fra hennes side,
var svært uønsket, og at hun opplever det som at
hun ble tvunget til å ta abort.
Det fremkommer noen opplysninger om denne
aborten i jentens mappe fra ungdomshjemmet.
I en utskrivingsrapport datert 12.07.79
fremgår det at det 16.10.78 ble konstatert at jenten
var gravid. I rapporten heter det bl.a.:
«Etter å ha gått nærmere inn på [jentens] situasjon
nå og i tiden som skulle komme, bestemte
[jenten] seg til å søke om abort. Da var hun allerede
over 3 mnd i svangerskapet.
Bakgrunnen for dette var at i samtale med [jenten]
kom det frem at hun mente at barnet skulle
hjelpe henne i den vanskelige situasjonen som
[jenten] er i nå til å få det bedre. Hun mente hun
ville få det godt økonomisk, sosialkontoret ville
skaffe henne leilighet, og Ungdomshjemmet og