RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

82 Tilsyn
kingsutvalget se bort i fra at det i første rekke
har vært rapportert når det var problemer å rapportere
om, og at det således kan ha vært gjennomført
en del tilsynsbesøk som det ikke har
vært skrevet rapporter fra.
Granskingsutvalget finner det dokumentert
at rapporteringen til barnevernsnemnda har
vært svært mangelfull. Det er svært sjelden at tilsynsrapporter
har vært behandlet i eller referert
i nemnda, og det er ingen rapporter som gir noen
informasjon om det enkelte barn. Det er sannsynlig
at det ville gått frem av protokollen om flere
rapporter hadde blitt fremlagt for nemnda.
Når det gjelder selve tilsynet, synes hovedfokus
å ha vært på forhold som bemanningssituasjon,
bygningsmessige forhold og andre ytre forhold.
I noen grad synes omsorgen for barna å ha
stått i fokus, men det er sannsynlig at det i liten
grad ble snakket med barna på tomannshånd.
Vurderinger av barnas trivsel synes å ha vært basert
på overflatisk iakttakelse.
Samlet sett synes det, i alle fall i perioder, å ha
vært mer tilsyn med Småbarnstuen enn med de
institusjonene som lå under Bergen og Laksevåg.
Men også når det gjelder Fana, finner
Granskingsutvalget det sannsynlig at det har
vært mangelfullt tilsyn med hensyn til hyppighet,
innhold i tilsynet og rapportering til nemnda.
6.6 Det sentrale
barnevernsutvalgs tilsyn 1972–80
6.6.1 Institusjoner omfattet av tilsynet
I perioden fra kommunesammenslutningen og
frem til 1980, var alle institusjonene omfattet av
utvalgets mandat (med unntak av Barnehjemmet
i Sandviken, som var nedlagt), underlagt Det
sentrale barnevernutvalgs tilsyn.
6.6.2 Organiseringen av tilsynet
Granskingsutvalget har intervjuet den som i perioden
1972 til 1975 var formann i tilsynsutvalget
under Det sentrale barnevernsutvalg, hvor han
for øvrig også var medlem.
Formannen i tilsynsutvalget har forklart at
Det sentrale barnevernsutvalget hadde en sentral
og overordnet funksjon. Blant annet var utvalget
med på å godkjente utbygging og eventuelt
nedbygging av institusjoner.
Etter det formannen har forklart, måtte mye
formes og samordnes på nytt etter kommunesammenslutningen.
De første ett og et halvt år,
kanskje innpå to år, gikk med til å etablere nye og
ensartede rutiner. I de fem tidligere kommunene
hadde det vært dels forskjellig saksbehandling
og forskjellige rutiner. Alt dette måtte nå samordnes.
Dette tok tid og det var også nye stillinger
som skulle på plass.
Først mot slutten av 1972 ble tilsynsutvalget
opprettet, etter det formannen har forklart. Han
er noe usikker på om arbeidet kom i gang i slutten
av 1972 eller om det var først i begynnelsen
av 1973. Han har videre forklart at han tror at de
var fem medlemmer i tilsynsutvalget.
6.6.3 Gjennomføringen
av tilsynet – rapportering
Formannen i tilsynsutvalget har forklart at de
ikke fikk noe skriftlig pålegg eller mandat i forhold
til hvordan tilsynet faktisk skulle utføres.
Han husker at de på et møte med en saksbehandler
diskuterte hvordan dette skulle skje.
Som formann av tilsynsutvalget var han opptatt
av hvilket mandat de hadde og hvordan selve tilsynet
faktisk skulle gjennomføres. Det ble da til
at de i utvalget trakk opp noen linjer for tilsynet.
Han kan ikke huske at de ble gjort oppmerksom
på eller var kjent med hvorvidt det var gitt
sentrale rundskriv, forskrifter eller andre retningslinjer
om hvordan tilsynsutvalget skulle utføre
sin funksjon. De retningslinjene de ble enige
om skulle ligge til grunn for tilsynet var følgende,
etter det formannen har forklart:
Tilsynet skulle være planlagt for utvalget,
men oppleves spontant for institusjonen. Med
det mener han at inspeksjonene ikke ble varslet.
Det ble aldri meddelt til institusjonen at de kom
på besøk der.
For det andre var tilsynet lagt opp med at det
skulle være en samtale med styrer når de kom til
institusjonen. Dette skulle være en tilnærming
for å legge til rette for et mest mulig effektivt tilsyn.
Han husker at de følte tidvis en viss skepsis
fra styrerne, uten at det var direkte motvilje.
Hans intensjon var at det ikke var et mål i seg
selv å avdekke eller påpeke feil eller mangler. De
skulle utøve tilsyn som var mest mulig effektivt.
Dersom tilsynet også kunne medføre at de dokumenterte
behov for økte ressurser på forskjellig
vis, ville det være gunstig at dette kom frem, slik
at det kunne virke som et påtrykk for å skaffe
bedre ressurser til de forskjellige institusjonene.
De la også vekt på at tilsynet skulle ha fokus
mot innsyn i journaler og eventuelle bankkonti
for hvert enkelt barn.
Tilsynet hadde ikke lagt opp til at tilsynspersonene
skulle ha samtale med hvert barn. De
skulle observere barna. Dersom de i forbindelse