RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Guttenes spiserom ble beskrevet som stort, men
«virket likevel ganske hyggelig».
Huset bar ellers preg av å være en gammel institusjon,
og det manglet funksjonell sammenheng
mellom rommene, ifølge departementet.
Om skolebygningen het det i rapporten at
gymnastikksalen ikke lenger kunne brukes til
sitt formål. Det var «alminnelig enighet om at
skolebygningen ikke lenger holder mål».
Departementets konklusjon med hensyn til
de bygningsmessige forhold, lød slik:
«Det synes å være enighet om at institusjonen,
når det gjelder bygninger, ikke lenger holder mål.
Selv om hovedbygningen er brukbar, gir den små
muligheter for å skape en hjemlig ramme om tidsmessig
miljøarbeid. Det er enighet om at den annen
internatbygning ikke lenger er noe å satse på,
at skolebygningen ikke kan brukes for fremtiden
og at også driftsbygningen må erstattes hvis
gårdsbruket skal opprettholdes. Det er også enighet
om at det må skaffes bedre bomuligheter for
personale.»
Intervjuene med barn og ansatte er langt på vei i
samsvar med de opplysningene som fremkommer
av arkivmaterialet, selv om de subjektive
oppfatningene varierer noe.
En person som var ansatt som sosialkurator
ved barnevernkontoret i Bergen har forklart at
han var på guttehjemmet, sannsynligvis i 1966, og
at han da ble «sjokkert over forholdene ved guttehjemmet».
Det var spartansk og fattigslig, selv etter
datidens standard. Situasjonen når det gjaldt
lokaliteter, møblering m v var «langt under pari».
En tilsynsfører som besøkte institusjonen tidlig
på 1970-tallet, har forklart at bygningene var
«uhensiktsmessige, store, institusjonspregede
og meget nedslitte».
Granskingsutvalget legger til grunn at Bergens
guttehjem alt i 1954 var en umoderne institusjon.
Guttehjemmet var, som nevnt, i sin tid etablert
etter en «familiemodell», men det er etter utvalgets
oppfatning ikke en treffende beskrivelse etter
de krav som gjaldt etter at barnevernloven
trådte i kraft i 1954. Institusjonen var, med 30–
40 barn, altfor stor til å tilfredsstille barnehjemsforskriftens
krav. Det var bl.a. av den grunn neppe
grunnlag for å godkjenne den etter de nye
reglene som trådte i kraft dette året. Bygningene
kunne nok ha sine arkitektoniske kvaliteter, men
de var ikke egnet som barnehjem, selv om det
var gjort noen forbedringer kort tid før den perioden
utvalget har gransket.
Guttehjemmet hadde et sterkt institusjonspreg,
også sammenlignet med andre institusjoner
på den tiden. Dette henger ikke bare sam-
Bergens guttehjem, Garnes 159
men med at bygningene var store og at det var
mange barn der. Beliggenheten og det store området
kunne riktig nok være et godt utgangspunkt
for et barnehjem, men i praksis var det
etablert et samfunn klart atskilt fra omverdenen.
Dette skillet var også fysisk, ved at det var et solid
gjerde omkring eiendommen.
Det at skolen var en integrert del av institusjonen,
hadde sin historiske forklaring i at det var
vanskelig å integrere 50–60 gutter fra guttehjemmet
i den ordinære skolen i Haus. Dette ville
kanskje også vært et problem i årene etter 1954,
selv om det da var færre barn ved institusjonen.
Konsekvensen ble i alle fall at guttene hadde
hele sin hverdag innenfor institusjonsområdet,
med svært liten kontakt med samfunnet utenfor.
Også guttenes soverom hadde institusjonspreg.
Firemannsrom var et fremskritt i forhold til
de tidligere sovesalene, og flermannsrom var
nok også vanlig på institusjoner på den tiden.
Rommene var imidlertid kalde og upersonlige,
og guttene hadde ikke lov til å oppholde seg på
dem på dagtid. Dette ga etter Granskingsutvalgets
oppfatning en lite hjemlig atmosfære.
Sammenlignet med de andre institusjonene
omfattet av granskingen, var Bergens guttehjem
den institusjonen med det klart sterkeste institusjonspreget,
slik Granskingsutvalget ser det.
Sett i forhold til tidens krav, synes bygningene
å ha vært noenlunde forsvarlig vedlikeholdt i
1954, men med betydelig rom for forbedringer.
Selv om det ble utført noe vedlikehold i årene
som kom, tyder arkiv- og intervjumaterialet på at
institusjonen ikke ble oppgradert i takt med utviklingen
i kravene som ble stilt til barneverninstitusjoner.
Institusjonen synes snarere å ha vært
i forfall i løpet av de årene som gikk frem til den
ble stengt. Dette synes å skyldes stiftelsens svake
økonomi, men også at barnevernsnemnda og
andre tilsynsmyndigheter i liten grad fulgte opp
institusjonen i de årene som gikk frem til Sivilombudsmannen
satte søkelyset på guttehjemmet
høsten 1971. Det kan synes som om tilsynsmyndighetene
først da ble fullt klar over hvilken
forfatning bygningene var i.
10.5 Personellsituasjonen
Det var to styrere ved Bergens guttehjem i løpet
av den perioden utvalget har gransket.
Styrer nr. 1 tiltrådte i 1945, og var ansatt i stillingen
frem til årsskiftet 1969/70. Han hadde
vært ansatt som lærer ved guttehjemmet i en periode
før krigen, og var utdannet lærer, men han
hadde ingen barnevernfaglig utdanning. Han