RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

204 Institusjonen Kofoedskolen
ler at de måtte roes ned. De ansatte hadde da en
regel om at de aldri alene skulle gå inn i en situasjon
for å roe noen ned. Dette på grunn av faren
for å bli skadet selv. Styreren har videre opplyst
at de ansatte ikke gikk over grensene i slike situasjoner.
Han kan for eksempel ikke huske at
det skjedde at de ansatte fiket til ungdommene i
slike situasjoner, og det forekom heller ikke fysiske
avstraffelser i etterkant.
Atferden ble den første tiden bl.a. regulert
ved det klippekortsystemet som er beskrevet tidligere.
Styreren i den første perioden har forklart
at ungdommene fikk poeng for eksempel for å
vaske seg, stelle klærne sine, legge av seg det å
sjikanere andre, samt å slutte med å begå kriminalitet,
misbruke alkohol eller sniffe lim. Poengene
ble samlet opp, og som belønning fikk ungdommene
penger og mat.
Denne styreren har videre forklart at ytterdøren
ikke var låst i hans tid, og at de som ikke ville
følge opplegget, fikk gå. De holdt aldri noen tilbake
med makt i hans tid.
I følge styreren hadde institusjonen mye samarbeid
med politiet. Samarbeidet bestod blant annet
av at politiet hjalp institusjonen og kom til
denne med personer som institusjonen savnet.
Politiet kom dessuten ofte til institusjonen for å
hjelpe til med å roe ned personer, for eksempel i
påvente av at helsepersonell kom til stedet. Polititjenestemennene
var aldri uniformerte, men
hadde hvite frakker. På spørsmål har styreren
opplyst at han ikke kjenner til om politiet hadde
hjemmel til å yte slik bistand som beskrevet. Bistanden
var etter styrerens oppfatning bygget på
en tanke om å hjelpe mennesker. Han tror det
var slik at dersom guttene ikke ville ha hjelp, så
ville institusjonen ikke ta imot dem.
En som var ansatt ved institusjonen store deler
av den perioden utvalget har gransket, fra omkring
midten av 1960-tallet, har forklart at det
noen ganger kunne være «litt tøffe tak». Dette
kunne særlig være dersom noen følte at det var
en form for tvang, og at de ble anbrakt på Kofoedskolen
mot sin vilje. Det kunne være basketak
dersom noen av ungdommene ønsket å rømme,
og noen ganger når de var ruspåvirket. Når noen
hadde rømt, forsøkte personalet å finne dem og
bringe dem tilbake til institusjonen. I følge denne
ansatte forekom det ikke at ungdommene ble
slått. Selv slo han aldri noen av ungdommene i ansiktet
eller andre steder på kroppen. Noen ganger
kunne de «ta rundt ungdommene», eller «ta
dem i armen» for å få dem tilbake til institusjonen.
Videre har den ansatte forklart at en annen
ansatt ved en anledning hadde slått en gutt i ansiktet
med flat hånd. Gutten fikk da skadet en
tann, men en tannlege uttalte at det var «et råttent
skall» som stod der. Forholdet ble anmeldt til politiet
og instruktøren fikk en påtaleunnlatelse.
De ansatte la vekt på konfrontering og forutsigbarhet,
ifølge den nevnte ansatte. Et eksempel
på dette er at noen gutter som hadde gjort innbrudd
i en hytte og griset til og sølt maling der,
som en konsekvens måtte rydde opp igjen og i tillegg
lakke gulvet. Utbedringen ble gjort «etter
påtrykk». Videre hadde de en ordning med «minsteukelønn».
De som hadde god oppførsel og
hadde utført det arbeid de skulle, fikk bonus. De
som ikke hadde god oppførsel mv., fikk ikke denne
bonusen, men fikk minsteukelønn. Denne ansatte
har videre forklart at styrer nr. 4, var mindre
konsekvent enn han selv når det gjaldt forutsigbarhet.
Styreren kunne blant annet være ettergivende
når det gjaldt spørsmålet om tap av bonus.
Denne ansatte har også forklart at hoveddøren
alltid var låst. Hovedbegrunnelsen for det var
å hindre at fremmede skulle komme inn, men
også å hindre det han har beskrevet som «impulsrømming».
Han har videre opplyst at det hendte at politiet
kom med ungdommer til Kofoedskolen, og at
politiet da noen ganger opplyste at dersom ikke
ungdommene kunne få opphold ved Kofoedskolen,
så ville de bli fremstilt for varetektsfengsling.
De ansatte ved institusjonen oppfattet det
slik at det da var Kofoedskolens oppgave å holde
guttene som kom fra politiet, tilbake. På spørsmål
fra Granskingsutvalget om politiet hadde
med noen beslutning eller annet skriftlig omkring
dette, har den ansatte opplyst at det var basert
på muntlighet. Han kan i dag heller ikke
huske hvorvidt det noen gang ble gitt tilbakemelding
fra barnevernet om vedtak eller annet som
barnevernet hadde besluttet. Han tror ikke at de
fikk slik tilbakemelding, i hvert fall ble ikke han
gjort kjent med det.
Denne ansatte har opplyst at institusjonen påtok
seg å ta inn ungdommene som politiet kom
med, som alternativ til varetekt. Dette til tross for
mangelfull bemanning og at betingelsen var at
de måtte hindre dem i å stikke av. Det hendte i en
del tilfeller at ungdommene klarte å stikke av. I
en periode brukte noen til stadighet branntauene
for å rømme, og branntauene måtte låses inn
om dagen. De ansatte måtte også ta klærne fra
guttene og la dem gå i pyjamas og slåbrok «til en
var sikker på at de ikke ville stikke av igjen». Dette
var, ifølge den ansatte, ikke særlig populært
verken for personalet eller for ungdommene.
Av negative sanksjoner har denne ansatte beskrevet
«utgangssperre», dvs. at ungdommene
ikke fikk gå ut uten følge, og tilbakeholdelse av bo-