RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

236 Jacob R. Olsens barnehjem
væremåte var tungt å bære. Flere ganger i voksen
alder, har han også våknet opp om nettene og sett
for seg styrer nr. 1 komme med sin diakonissehatt.
Når det gjaldt styrer nr. 1, opplevde han også
at hun konfiskerte ting. For eksempel husker han
at han en gang hadde fått en elektrisk bil til fødselsdagen.
Styrer nr. 1 tok da denne og beholdt
den på sitt rom, helt til han reiste fra barnehjemmet.
Han fikk den da tilbake. Han tror at dette
skjedde fordi styrer nr. 1 mente at ingen av barna
skulle ha noe som ikke de øvrige barna også hadde.
Samlet sett har han beskrevet de 10 årene han
var ved barnehjemmet som «et helvete». Med dette
mener han at noen av de materielle tingene når
det gjaldt tak over hode og mat var tilstede, men
de emosjonelle forhold med hensyn til å få trøst,
oppmerksomhet og kjærlighet ikke eksisterte.
Han nevner i denne sammenheng også at styrer
nr. 1 kjeftet på de som slet med sengevæting.
En jente som var ved barnehjemmet største
delen av 1950-tallet, har beskrevet enkelte av de
ansatte som positive personer i miljøet. Dette
gjelder blant annet kokken og damen som stelte
barnas klær. Hun har imidlertid ikke noe godt å
si om styrer nr. 1. Foruten de fysiske avstraffelsene,
kunne hun være stygg med barna på andre
måter. For eksempel var det en gutt som etter å
ha tisset seg ut, måtte stå med buksen knyttet
opp til nesen, og for øvrig naken, mens blant annet
jentene gikk forbi. Hun har for øvrig nevnt at
dersom noen tok opp ting med styrer nr. 1, hvilket
hun selv gjorde ved en anledning, ble man
plassert midt i en ring med de øvrige barna rundt
seg, og måtte synge at «sladrehank skal selv få
bank». Hun har generelt beskrevet styrer nr. 1
som en «skremmende person».
Også en jente som var ved barnehjemmet på
siste halvdel av 1950-tallet, har opplyst at barna var
redd for styrer nr. 1. Styreren kunne imidlertid
også ha noen gode sider. På et vis var hun enten
«helt forferdelig», eller hun kunne nærmest være
«overhyggelig». Med dette mener hun at barna
for eksempel kunne få lov til å gå over Helleveien
og opp til Neevengården sykehus for å gå på ski
om vinteren, og om sommeren kunne det hende
at de fikk lov til å gå til Elsero sjøbad for å bade.
Jenten har beskrevet en av de ansatte som «en
engel». Dette er den diakonissen som kom til barnehjemmet
i august 1957, som en konsekvens av
at saken mot styrer nr. 1 kom opp. Slik jenten har
forklart det, opplevde hun aldri at denne ansatte
slo barna. Hun husker at hun ofte så at denne ansatte
gråt. Den ansatte viste omsorg for barna,
blant annet ved at hun etter at barna hadde lagt
seg, kunne komme til sengen og prate med dem.
Hun spurte hvordan barna hadde det, og dersom
de hadde behov for å snakke med henne så kunne
de gå ut fra sovesalen og snakke direkte med
denne ansatte. Noen år senere, etter at jenten
hadde reist fra barnehjemmet og også den ansatte
hadde sluttet i stillingen, traff hun tilfeldigvis
på den ansatte. Den ansatte gråt da de snakket
sammen. Denne jenten tror at den nevnte ansatte
og styrer nr. 1 hadde noen konfrontasjoner. Spesielt
husker hun at før den nevnte ansatte kom så
fikk barna servert dessert på samme tallerken
som de hadde fått servert middagsmaten. Den
ansatte ga klart uttrykk for at dette gikk ikke an,
og at desserten måtte serveres i dype tallerkener.
Jenten opplevde det slik at styrer nr. 1 ikke ga
noen omsorg og ikke var noen tiltroperson. Den
andre ansatte som hun har beskrevet, var derimot
en slik tiltroperson. Det var en kvinne som
barna kunne ha kontakt med, og som var opptatt
av barnas ve og vel.
Også en annen jente som var ved barnehjemmet
på 1950-tallet har beskrevet diakonissen,
som kom til barnehjemmet i august 1957, på en
positiv måte. Hun var «snill og ville barnas beste».
Hun tror at diakonissen var redd styrer nr. 1,
men at hun forsøkte å redde barna unna styreren
noen ganger.
Jenten har for øvrig forklart at det var «ingen
omsorg» ved barnehjemmet. Hun vil beskrive det
slik at «enten var det ingenting eller så var det avstraffelser».
Hun følte imidlertid en viss omsorg
når hun var syk eller blødde neseblod. Barna fikk
lov å holde sengen når de var syke, og det var ingen
som ble jaget opp av sengen før de var friske.
Når hun lå syk, fikk hun servert mat på sengen.
Utover dette var det imidlertid ingen som tok seg
av barna og viste dem særlig omsorg når de var
syke. De bare lå der. De ble ikke lest for, og de
fikk ikke noen bamse eller lignende til å kose
med eller leker til å leke med. Også ellers var det
slik at de ansatte ikke tok seg tid til barna. Det
eneste hun husker at de tok seg tid til, var aftenbønnen.
For øvrig var det ingen som leste for barna
eller viste omsorg for dem på annen måte.
En gutt som var ved barnehjemmet på første
halvdel av 1960-tallet, har forklart at han ikke
hadde noen voksenperson, som han følte han
kunne søke trøst hos eller ha tillit til i den tiden
han var ved barnehjemmet.
En jente som var ved barnehjemmet i store
deler av den perioden utvalget har gransket, har
spesielt beskrevet en drukningsulykke som
skjedde i Elsero sjøbad, trolig i ca. 1970. Denne
jenten var da ca. 13 år gammel. Det var en gutt
fra barnehjemmet som druknet. Det ble snakket
mye om ulykken mellom barna. Det var på mange
måter barna som trøstet hverandre og hånd-