RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

More documents

Recommendations

Info

324 Vedlegg med de ofrene det naturligvis krever». «De som begynner der i ungdommen, har ofte funnet et livskall i denne gjerningen,» fortelles det videre. Men i dag er «kallsbevisstheten og tjenersinnet jevnt over skjøvet i bakgrunnen», og det er vanskelig å få noen til å gå inn i «uforpliktende og selvforglemmende arbeid i barneheimer». Problemene til Waisenhuset i Stavanger varsler at ei ny tid er i emning. Barneomsorg var i ferd med å gå fra å være et kall til å bli en jobb, og etter hvert et fag. Det «sosiale moderskapet» i sin mest konsekvente form ble utøvd av en ugift kvinne som i mange år var bestyrer på samme barnehjem og så «sine» barn vokse opp. Hun bodde sammen med barna på institusjonen og gjorde det som var nødvendig for at hverdagslivet på barnehjemmet skulle fungere, uten å telle overtidstimer. I dag har barnehjemmene ansatte som kommer og går, de er på jobb når de har vakt men ellers ikke, de har rettigheter som arbeidstakere, og disse regulerer arbeids- og lønnsvilkår. Turnoveren blant ansatte i et barnehjem kan være stor. Mens de ansatte i det «sosiale moderskapets» tid kunne være motivert av kallsbevissthet, er dagens barnehjemsansatte ofte utdannet innen barneomsorg, de er profesjonelle. Det «sosiale moderskapet» hadde absolutt sine kvaliteter. En slik modell kunne borge for mer varige relasjoner mellom barnet og de voksne, og mindre tvil fra barnas side om at de voksne bare var sammen med dem «for pengenes skyld». Kanskje opplevde også de ansatte mindre rollekonflikter mellom profesjonalitet og personlige relasjoner til barna. Det er interessant at trekk ved «det sosiale moderskapet» er forsøkt gjenskapt er seinere, for eksempel i kollektiver for problemungdom (se Finstad 1990). Samtidig skal en heller ikke romantisere det sosiale moderskapets institusjoner. De var tross alt institusjoner, ikke hjem. Og barna kunne bli svært henvist, ikke bare på godt, men også på ondt, til noen få personer. Var relasjonen til «den sosiale mor» dårlig, var det ikke så mange andre å ty seg til. Maktovergrep kan også foregå i ly av den totale omsorg, og er kanskje vanskeligere, både å forebygge og avsløre enn i kontekster der ansvar, rettigheter og plikter er klarere definert og mer avgrenset. Dimensjonen partikularisme – universalisme kan være relevant å trekke inn her. Jorunn Solheim (1998) diskuterer paradokser i det moderne menneskebildet. På den ene sida bygger det moderne menneskebildet på forestillinga om «en ideell og universell likhet mellom mennesker, løsrevet fra enhver konkret forskjellighet i livsbetingelser». Denne forestillinga om likhet er «det moderne demokratiets grunnidé, såvel som grunnlaget for begrepet om allmenne menneskerettigheter». Men forestillinga om likhet har også sin bakside. Når alle er like, er ikke hver især spesiell. Forestillinga om likhet er derfor også «idéen om den enkelte persons erstattelighet, og dermed et potensielt grunnlag for nivellering av menneskeverdet. Dette generaliserte individ-begrep er da også med jevne mellomrom blitt kritisert som modernitetens abstrakte uniformering av mennesket, som et menneskebilde som er ute av stand til å gripe det unike og særegne ved den levende 'konkrete andre'.» I det moderne menneskebildets idé om en ideell og universell likhet ligger det altså både positive muligheter (demokrati og allmenne menneskerettigheter) og farer (nivellering av menneskeverdet, uniformering av mennesket). Men forestillinga om likhet har ikke monopol. Parallelt med dette universalistiske menneskebildet løper et annet som kan kalles en partikularistisk eller holistisk forståelse, påpeker Solheim. Denne forståelsen går ut på individet ikke eksisterer løsrevet fra fellesskapet. Tvert imot er individet uløselig bundet til en bestemt sosial og kulturell helhet som det ikke kan abstraheres fra. Innenfor denne helheten får individet en konkret og helt særegen betydning, det blir enestående. Dette partikularistiske menneskebildet åpner for «ideen om det uerstattelige og unike individ, som har udiskutabel verdi i kraft av sin partikularitet og særegenhet.» Men som det universalistiske menneskebildet, har også det partikularistiske sine farer. Siden det plasserer individet som en uløselig del av en bestemt sosial og kulturell helhet, bygger det også på en avgrensning fra dem som ikke tilhører «oss», som ikke har del i det konkrete fellesskapet. Dermed åpner det for utstøtelsen og ødeleggelsen av «det fremmede». Familien er kroneksemplet på en samfunnsinstitusjon der partikularistiske relasjoner rår. Det er nettopp her familiens unike verdi ligger, i kjærlighet, nærhet og emosjonell tilknytning. Men dette innebærer også at familien er vanskeligere å vanskelig å regulere, blant annet på den måten at det er problematisk å ivareta medlemmenes rettigheter gjennom lovverk og offentlig kontroll. Overgrep i familien er vanskelig å avdekke og gripe inn overfor. I familien er det den unike relasjonen medlemmene imellom som skal være den viktigste garantien mot at overgrep begås, ikke lover og ytre kontrollinstanser. I Goffmans totale institusjon blir folk behandlet helt upersonlig, strippet for alle særtrekk og redusert til en kategori. Dermed ligger det liten beskyttelse i selve relasjonen mellom ansatte og klienter. Det er lett å se at denne typen institusjoner krever kontroll og tilsyn
utenfra, at et trengs klare regler tar sikte på å innskrenke de ansattes makt og sikre klientenes rettssikkerhet. Det var med utspring i institusjoner av typen verneskoler at rettssikkerheten i barnevernet kom på dagsorden på 1960-tallet. Barnehjemmene, særlig de små, befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene – mellom den partikularistiske familien på den ene sida og den upersonlige institusjonen på den andre. Eidheim (1991) viser for eksempel at kravet om at de skal føre tvangsprotokoll oppleves som svært fremmed for mange barnehjemsansatte. Både ordet «tvang» og kravet om en formalisert protokoll passer dårlig i hop med deres egen opplevelse av hva de gjør og hva slags forhold de har til barna. Kanskje kan det være vanskeligere å tematisere og avsløre overgrep på små barnehjem nettopp fordi de ligger nærmere den «partikularistiske» polen. I 1952 var det i alt 181 barne- og ungdomshjem med 4406 plasser. I 1976 var tallet sunket til 98 barne- og ungdomshjem med 1134 plasser (Hagen 2001). Nedgangen gjenspeiler både økende bruk av hjelpetiltak i familien i stedet for plassering utenfor hjemmet, og at andre omsorgsformer (fosterhjem) i økende grad er blitt foretrukket framfor barnehjem. Barnevernloven påla kommunene å opprette eller støtte opprettelsen av barne- og ungdomshjem, enten alene eller i samarbeid med andre kommuner. I følge Hagen var det bare de største og rikeste kommunene som hadde økonomi til, og behov for, egne barnehjem. De mange barnehjemmene som ble eid av ulike organisasjoner, var vant til å finansiere driften gjennom innsamling og gaver. Hagen (s. 178) siterer et utsnitt av årsberetningen for 1976 fra et barnehjem i en forholdsvis velstående kommune for å illustrere situasjonen: «Med hjelp av forskudd fra det ventede arveoppgjør i frk. NNs dødsbo sammen med stor velvilje fra en rekke bidragsytere har det lykkes å få balanse i regnskapet, (…) Som nevnt har hjemmet møtt stor velvilje hos en rekke av byens innvånere, foreninger osv. og av større bidragsytere kan nevnes: Sparebanken, Frimurerlosjen, Sangforeningen, Markedføringsforeningen, Kiwamisklubben, fru Jensens forening samt flere anonyme givere. Styret retter en varm takk til alle som på en eller annen måte har vist sin interesse for hjemmet og dermed hjulpet til å gjøre det godt og trivelig for de små.» I følge Hagen ønsket organisasjonene fra gammelt av å ha minst mulig å gjøre med det offentlige, for å unngå kontroll derfra. De så på barna som sitt ansvar, og arbeidet etter en veldedig ideologi. Fra segregering og sentralisering til integrering og regionalisering Vedlegg 325 Som tidligere nevnt var barnehjemmene tenkt som tilbud for barn som trengte et omsorgstilbud, men som ikke hadde spesielle problemer ut over det. Barn med problemer soknet til andre typer institusjoner, som behandlingshjem, spesialskoler og verneskoler. Tenkningen rundt behandlingen av barn med problemer i første del av perioden kan kanskje karakteriseres med ordene segregering, spesialisering og sentralisering: En ønsket seg en sentral instans (en «granskningsheim») der alle barn som ble henvist skulle undersøkes for å få en korrekt diagnose. I tråd med den diagnosen de fikk, skulle barna så fordeles til ulike spesialiserte institusjoner. Både mangelen på institusjoner og fraværet av en sentralisert administrasjon for barnevernet og de ulike typene institusjoner som barnevernet var avhengig av for å plassert sine klienter, gjorde at dette systemet i praksis ble nokså haltende. Men tanken om å «putte riktig barn i riktig boks» sto sterkt. Dette kunne også innebære at barn ble sendt til en statlig institusjon langt hjemmefra. Etter hvert kom imidlertid tvilen om dette var en riktig måte å tenke på. Ketil Bentzen, styrer på Foldin verneskole, sa det slik i 1970 (s. 34): «Utviklingen (etter 1951 og 1953) gikk videre i to spor, spesialskolene under KUD sentrerte seg på barn som frembød pedagogisk underfunksjon som hovedsymptom, verneskolene under sosialdepartementet ble betrodd dem som, slik het det, var i behov av «særskilt psykologisk/psykiatrisk service». Ved siden av disse to organisasjonene fikk man de barne- og ungdomspsykiatriske behandlingshjemmene under sykehusvesenet. All seinere erfaring har vist at denne spesialiseringen er kunstig og mer har tjent andres behov enn barnas og de unges. Det finnes like lite rent pedagogiske case som det finnes rent medisinske, psykologiske eller sosiale case. Det dreier seg alltid om familieproblemer, og oftest dreier det seg om familier med multiple psykiatrisk- psykologiske, medisinske og sosiale problemer. Det kan bero på en tilfeldighet at det er akkurat barnet samfunnet først kommer i kontakt med.» Allerede i 1967 mente daværende statssekretær Kåre Kristiansen (NB nr. 4–5 1967) i et foredrag at inndelinga av barna i «såkalt kriminelle, sosiale, pedagogiske, psykologiske eller psykiatriske kasi» kunne være nokså tilfeldig. Er det faglig sett riktig å opprettholde det eksisterende skillet mellom spesialskoler, verneskoler og behandlingshjem av forskjellige typer? spurte Kristian-
Page 1 and 2:
RAPPORT fra Granskingsutvalget for
Page 3:
Til Fylkesmannen i Hordaland Ved br
Page 6 and 7:
6 Innhold 4.8.7 Bergen barnevernsne
Page 8 and 9:
8 Innhold 13. Jacob R. Olsens barne
Page 11 and 12:
I sammendraget gir utvalget en kort
Page 13 and 14:
har foreligget gyldige vedtak i sam
Page 15 and 16:
utvalg under Sosialdepartementet so
Page 17 and 18:
kunne være direkte overgrep. Det i
Page 19 and 20:
3.1 Arbeidet i Granskingsutvalget G
Page 21 and 22:
kivet i Bergen, Riksarkivet i Oslo
Page 23 and 24:
vært påkrevd med informasjon fra
Page 25 and 26:
4.1 Barnevernloven av 17. juli 1953
Page 27 and 28:
annet ble bestemt, jf nedenfor om
Page 29 and 30:
oppgave å dømme foreldrene. Moral
Page 31 and 32:
ter § 17 annet ledd burde man ogs
Page 33 and 34:
nødvendige undersøkelser og tok e
Page 35 and 36:
med hensyn til hvilke tiltak som ev
Page 37 and 38:
ningslovens regler om bistand av ad
Page 39 and 40:
ta foreldremyndigheten fra foreldre
Page 41 and 42:
der skolestyret og Kirke- og underv
Page 43 and 44:
gir det varme, kjærlighet og forst
Page 45 and 46:
ter ute. Det måtte være tilstrekk
Page 47 and 48:
1958 ble antallet inspektører redu
Page 49 and 50:
let og forholdene ved institusjonen
Page 51 and 52:
sonalets helse og øvrige forhold s
Page 53 and 54:
mente at det kun i unntakstilfeller
Page 55 and 56:
det grunnlaget ha en oppfatning om
Page 57 and 58:
Dette begrunner han blant annet med
Page 59 and 60:
som også hadde ledet til politianm
Page 61 and 62:
Utvalget finner videre grunn til å
Page 63 and 64:
arnevernlovens forstand eller om de
Page 65 and 66:
hjemmel for å plassere barn på ba
Page 67 and 68:
inger bl.a. i forbindelse med godkj
Page 69 and 70:
synsførere for Anna Jebsens Minde
Page 71 and 72:
«I og med at inspeksjonsvirksomhet
Page 73 and 74:
ger skulle kunne forsvare at disse
Page 75 and 76:
En av guttene savnet en voksen som
Page 77 and 78:
oppnevnt 19.04.56. Det kan i og for
Page 79 and 80:
ven. Granskingsutvalget har imidler
Page 81 and 82:
syn ble gjennomført, men det finne
Page 83 and 84:
med tilsyn kom undervær med at noe
Page 85 and 86:
urde blitt brakt videre til politis
Page 87 and 88:
arn, og rapportering om det enkelte
Page 89 and 90:
verninspektør og fylkesmannens bar
Page 91 and 92:
erne». Guttene uttalte at de hadde
Page 93 and 94:
7.1 Granskingsutvalgets grunnlag fo
Page 95 and 96:
I 1976 var lekerommet i første eta
Page 97 and 98:
te arkivopplysninger, og dessuten h
Page 99 and 100:
sisk, dersom de ikke spiste opp mat
Page 101 and 102:
Heller ikke styreren fra den samme
Page 103 and 104:
til å lese. Hun har i ettertid ten
Page 105 and 106:
legge forholdene til rette for at d
Page 107 and 108:
fikk da ris av styreren, mens de an
Page 109 and 110:
Granskingsutvalget vurderer utstøt
Page 111 and 112:
utviste noen aktivitet for at barna
Page 113 and 114:
Julen synes å ha vært markert på
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
leketing. En må etter dagens stand
Page 119 and 120:
Av det før omtalte jubileumsskrift
Page 121 and 122:
En som var ansatt som praktikant mo
Page 123 and 124:
passet årstidene, men at barna ski
Page 125 and 126:
Som nevnt ovenfor, så var det en j
Page 127 and 128:
Hun kan for eksempel ikke se for se
Page 129 and 130:
En tredje jente, som også var der
Page 131 and 132:
8.13 Seksuelle overgrep Ingen av ba
Page 133 and 134:
fordi det ble «litt mye styr» for
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Gulvene var dekket med gulvbelegg o
Page 139 and 140:
interesse blant fagutdannede. Man h
Page 141 and 142:
Noen av de ansatte i den sistnevnte
Page 143 and 144:
for å gå på badet av frykt for
Page 145 and 146:
ne. Institusjonen vurderte det som
Page 147 and 148:
stoffer, blant annet hasj, amfetami
Page 149 and 150:
å sikre at de ansatte fikk mulighe
Page 151 and 152:
9.14 Følelsesmessig omsorg, nærhe
Page 153 and 154:
lingsdalen benyttet. Noen ganger bl
Page 155 and 156:
Barnetallet ble redusert da det ene
Page 157 and 158:
Da bygningene på Garnes ble oppfø
Page 159 and 160:
Guttenes spiserom ble beskrevet som
Page 161 and 162:
vært noen ansatte med barnevernfag
Page 163 and 164:
ord på to rekker. Styreren eller d
Page 165 and 166:
Mange av guttene har forklart at kl
Page 167 and 168:
Gangen utenfor guttenes soverom var
Page 169 and 170:
svakere elevene har gitt uttrykk fo
Page 171 and 172:
hatt negative konsekvenser for oppf
Page 173 and 174:
Granskingsutvalget at han ved et be
Page 175 and 176:
gene for lærerne, for å unngå re
Page 177 and 178:
seg guttene på båttur og viste de
Page 179 and 180:
gikk til Dagbladet som slo opp sake
Page 181 and 182:
har gitt uttrykk for at den seksuel
Page 183 and 184:
10.17 Helsetilbud I arkivet etter g
Page 185 and 186:
11.1 Granskingsutvalget grunnlag fo
Page 187 and 188:
hersket et sunt tillitsforhold mell
Page 189 and 190:
Granskingsutvalget legger til grunn
Page 191 and 192:
de det nok bra materielt sett, men
Page 193 and 194:
lagt barnevernlovens bestemmelser.
Page 195 and 196:
kolen. På den annen side har utval
Page 197 and 198:
som før 1973 hadde vært ved Morge
Page 199 and 200:
tilfellene hadde institusjonen hatt
Page 201 and 202:
To av elevene fikk være med underb
Page 203 and 204:
En gutt som var ved institusjonen n
Page 205 and 206:
nus som de kunne opparbeide seg. Po
Page 207 and 208:
dette, har derimot forklart at det
Page 209 and 210:
gave å rydde opp etter disse turen
Page 211 and 212:
13.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 213 and 214:
kroker ved hjelp av halvvegger. Dis
Page 215 and 216:
Styrer nr. 4 ble ansatt i møte 06.
Page 217 and 218:
andre etasje var det en avdelingsle
Page 219 and 220:
To gutter som var ved institusjonen
Page 221 and 222:
tvang og sanksjoner i den forbindel
Page 223 and 224:
let, synes imidlertid klærne å ha
Page 225 and 226:
Gutten har videre forklart at det v
Page 227 and 228:
hadde musikalsk anlegg. Han tror at
Page 229 and 230:
har vært relativt «normalt». Neg
Page 231 and 232:
13.13 Adferdsregulering og straffer
Page 233 and 234:
En av guttene kom da borti en panne
Page 235 and 236:
Jenten har videre forklart at hun e
Page 237 and 238:
terte dette seg imellom. Hun opplev
Page 239 and 240:
med på turer. Vurdert etter dagens
Page 241 and 242:
13.16 Helsetilbud Det fremgår av s
Page 243 and 244:
14.3 Godkjenning av institusjonen E
Page 245 and 246:
taljene i dette. Hovedinntrykket er
Page 247 and 248:
Formannen i styret for barnehjemmet
Page 249 and 250:
Styrerstillingen var utlyst gjentat
Page 251 and 252:
Granskingsutvalget finner det godgj
Page 253 and 254:
Granskingsutvalget har fått flest
Page 255 and 256:
leker på barnehjemmet, og barnebø
Page 257 and 258:
ter, ble omdannet til guttehjem hø
Page 259 and 260:
personalet ikke klarte «å rå med
Page 261 and 262:
erer til samme politisak eller om d
Page 263 and 264:
ne, og at han hadde forsøkt å tun
Page 265 and 266:
eidet. Det siste synes å ha foreko
Page 267 and 268:
15.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 269 and 270:
gen- og kveldstell. Det var innrede
Page 271 and 272:
Vaktordningen hadde ifølge styrere
Page 273 and 274: 15.10 Forholdet mellom barna Ifølg
Page 275 and 276: En annen gutt, som var ved barnehje
Page 277 and 278: I 1985 vedtok Hordaland fylkesting
Page 279 and 280: pedagogsutdanning fra Norges kommun
Page 281 and 282: messig og tilpasset forskjellige fo
Page 283 and 284: eidet. Dette var knyttet til konsen
Page 285 and 286: ten, har utvalget imidlertid ikke t
Page 287 and 288: Derfor svettet hun, og det var tidv
Page 289 and 290: hun hadde talent for. I forhold til
Page 291 and 292: arna kl. 20.00. Den fremste oppgave
Page 293 and 294: 17.1 Granskingsutvalgets grunnlag f
Page 295 and 296: i ble gitt noen permanent godkjenni
Page 297 and 298: var vesentlig dårligere enn det ha
Page 299 and 300: forhold til skolegang og lekselesin
Page 301 and 302: Granskingsutvalget legger til grunn
Page 303 and 304: fortalte ham mer konkret hva han ha
Page 305 and 306: dyrene. Han var interessert i heste
Page 307 and 308: Kommunen hadde etter loven og forsk
Page 309 and 310: I den første delen av granskingspe
Page 311: forberedende ansvar, i forhold til
Page 315 and 316: 1) Noen generelle trekk ved utvikli
Page 317 and 318: sine egne foreldre. En begynte å s
Page 319 and 320: Familien best 2) Syn på barns beho
Page 321 and 322: dergraving av disiplinen. Slik form
Page 323: «Totale» institusjoner 3) Trekk v
Page 327 and 328: kom det sjelden. Folk flest har en
Page 329 and 330: Omsorgsovertakelser og forebyggende
Page 331 and 332: ling for den minste ting, og hun m
Page 333 and 334: En kan med rette spørre om spesial
Page 335 and 336: for svake garantier, og den ble des
Page 337: Nyhus, Per (1969) «Verneskoleutval
show all

RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?