RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

Som nevnt ovenfor, så var det en jente som
fikk problemer i skolen blant annet på grunn av
leksearbeidet ved barnehjemmet. Hun var blant
annet til PPT på Nygård skole for utredning.
Noen ganger var hun i OBS-klassen ved Sandviken
skole. Denne jenten opplevde fysiske avstraffelser
i forbindelse med leksearbeidet. Hun
ble slått, lugget og hodet hennes ble slått i bordet.
Det mest problematiske var imidlertid at styreren
knep henne i armen, ved at neglene ble
presset inn og vridd om. Det var bare styreren
som gjorde dette. Hun fikk sår på kroppen og
blåmerker av knipingen. Som eksempel har hun
nevnt at hun hadde problemer med skj-lydene.
Styreren kunne da bli irritert og opphisset over
at jenten ikke forstod. Dette medførte at styreren
tok tak i nakken til jenten og slo med hodet hennes
slik at pannebrasken gjentatte ganger ble
dunket i bordplaten. Det hendte også at styreren
slo jenten i hodet med knyttet hånd, at hun rev
henne i ørene og at hun tok neglene oppå håndbaken
og presset og holdt hardt mens jenten
skrev bokstaver eller tall.
En ansatt fra slutten av 1950-tallet har forklart
at styreren hadde ansvaret for lekselesingen, og
at hun tror at styreren tok seg av dette på en tilfredsstillende
måte. Det kunne imidlertid være
noe uro i forbindelse med leksearbeidet.
En ansatt som var der mot slutten av 1960-tallet
var kritisk til måten lekselesingen foregikk på.
Hun har opplyst til Granskingsutvalget at det var
ca. åtte–ti barn som leste lekser samtidig. Det var
først og fremst styreren som hadde ansvaret for å
hjelpe barna med lekselesingen, men den ansatte
var også noen ganger til stede og for eksempel
hørte barna i leksene. Denne ansatte reagerte på
måten lekselesingen foregikk på, også den gangen.
Det var etter hennes oppfatning lite hensiktsmessig
at alle barna skulle lese lekser samtidig.
Hun har videre forklart at styreren «gikk rundt
og kjeftet og truet i forbindelse med lekselesingen».
Dette kunne være for eksempel fordi barna
var motvillige, trege eller ikke skrev pent nok.
Den ansatte husker spesielt at styreren dunket
hodet til en jente i bordet, fordi hun hadde vanskelig
for å lære. Hun var vitne til dette i alle fall
en gang. Denne episoden var et av flere kritikkverdige
forhold som denne ansatte, sammen med
to andre ansatte, tok opp med et styremedlem.
Styremedlemmet skrev på denne bakgrunn
det før nevnte notatet datert 14.12.68. Her fremgår
det at de ansatte hadde opplyst at styreren
slo barna, uten at det er sagt noe om i hvilke sammenhenger
det skjedde. Den beskrevne dunkingen
mot bordet er ikke særskilt nevnt. Om barnas
leksearbeid heter det følgende i notatet:
Barnehjemmet i Sandviken 125
«Barnas lekselesing og hjemmearbeid er ikke tilfredsstillende.
Og der foreligger klager fra skolen
med appell til betjeningen om å gjøre mer for barna.
De sitter nå ved felles bord i alle alderstrinn og
gjør sitt skolearbeid. Og der blir ikke ro, orden og
konsentrasjon om tingene. Den øvrige betjening
slipper ikke til for å hjelpe, slik de vil, verken når
det gjelder skolearbeid eller i sin alminnelighet.
Og følgen er at bestyrerinnen ofte blir gående
oppe langt utover natten, for å ta igjen ting hun
ikke kommer over i dagens løp. Dette går følgelig
utover neste dag igjen.»
Granskingsutvalget kommer nærmere tilbake til
styrets oppfølging av denne henvendelsen.
I det tidligere omtalte jubileumsskriftet fra
1979 er det gjengitt en dialog mellom forfatteren
og styreren. Styreren skal da ha sagt at hun måtte
passe på «barn som hadde en altfor høyt utviklet
trang til dagdrømmerier». De hadde vanskelig
for å konsentrere seg om leksene. På spørsmål
om hva hun gjorde med det, svarte hun: «Jeg
ga meg ikke før barna lærte å takle problemet, og
det ble alltid en løsning.»
På spørsmål om hun som styrer hadde noen
kontakt med skolens overlærer eller klassens
frøken, opplyste hun at hun alltid hadde hatt «et
godt samarbeid med skolen». De drøftet alltid
problemene sammen og fant alltid en løsning.
Når det gjaldt oppfølgingen etter fullført ungdomsskole
reiste forfatteren følgende spørsmål:
«Da barnehjemmets statutter ble laget for snart
100 år siden var bestemmelsen at oppholdet skulle
ta slutt når barna var konfirmert, og da gikk de
vanligvis til husposter. Dette går vel ikke i dag?»
På dette spørsmålet svarte styreren:
«Selvsagt ikke. Etter ungdomsskolen får de praktisk
talt samme tilbud som andre barn. Mest populært
mener jeg det har vært med husmorskole,
industriskole, butikkfagskole eller handelskurs.»
I dialogen gav styreren også en hel del opplysninger
om fritidsaktiviteter og stimulering av
barna.
Styreren fremhevet for det første at hjemmet
hadde vakre omgivelser, egen hage med blomster.
Det var god plass for de store barna til å slå
ball, spille badmington og for de små til å bruke
fantasien i sandkassene.
Når de ble store, fikk de i følge styreren kjøpe
seg sykkel og ski for barnetrygdpengene. De
fikk gå på kino og betalte det selv av sine lommepenger,
og de gikk i teateret til skoleforestillingene.
På barnehjemmet forsøkte de å arrangere
«Det spørs?» og gjettekonkurranser.