RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

gikk til Dagbladet som slo opp saken. Etter styrerens
oppfatning, ga sivilarbeideren en uriktig
beskrivelse av det som hadde skjedd, ved at han
beskrev det som mer alvorlig enn det som var tilfellet.
På bakgrunn av disse avisskriveriene ble
det en del fokus på institusjonen. Det kom folk
fra departementet på besøk, og etter en viss tid
ble det besluttet å nedlegge institusjonen.
Etter at Dagbladet slo opp saken høsten 1971,
tok Sivilombudsmannen opp saken av eget tiltak,
og henvendte seg til Sosialdepartementet for å få
nærmere opplysninger om forskjellige sider ved
guttehjemmet. Sosialdepartementet avga en rapport
til Sivilombudsmannen, hvor departementet
bl.a. kommenterte de klager som var fremsatt
med hensyn til behandlingen av guttene.
Departementet hadde tatt klagene opp i samtale
mellom departementets representanter, fylkesmannens
barnevernsekretær, styreren og læreren
ved institusjonen. Både styrer og lærer var,
ifølge departementets rapport, fullt klar over at
korporlig avstraffelse var forbudt. Når dette likevel
hadde forekommet, skyldtes det deres vanskelige
arbeidssituasjon med for stor arbeidsbyrde
og vanskelig klientell, hevdet de. Departementets
rapport beskriver de tilfellene av fysisk
avstraffelse som var avdekket gjennom samtalen
med styreren og læreren, og en må forstå rapporten
slik at dette bygde på de ansattes opplysninger.
Det fremgår av Sivilombudsmannens rapport
at representantene fra departementet ikke
hadde hatt samtaler med sivilarbeideren eller
guttene, noe ombudsmannen kritiserte.
Ifølge rapporten hadde læreren ved en anledning
«kneppet ned buksene på en gutt og gitt ham
klask direkte på enden». Bakgrunnen var at gutten
hadde stukket av og ble funnet igjen på Osterøy, og
at han hadde stjålet penger fra gårdsstyreren.
Videre heter det i rapporten at det «hadde
forekommet klaps på kinnet i noen tilfelle (ikke
ørefiker)».
Både styreren og læreren benektet å ha noe
mørkerom i huset. Styreren hadde ved en anledning
låst en gutt inne på badet i kjelleren. Gutten
hadde hatt et sinneanfall etter å ha stukket av og
blitt hentet tilbake, det kom en telefon til styreren
mens han holdt på med gutten, og han hadde låst
ham inn på badet mens han tok telefonen. Gutten
var etterpå blitt hentet opp igjen til de andre.
Styreren og læreren opplyste videre at guttene
fikk snakke ved matbordet, men at de satte
grense mellom bordskikk og mas.
Departementets konklusjon lød slik:
«Det må således anses på det rene at det ved guttehjemmet
har forekommet korporlig avstraffing,
Bergens guttehjem, Garnes 179
som ikke kan godtas. Så vidt departementets representanter
kunne bedømme, må dette i det vesentlige
tilskrives en uhyre vanskelig arbeidssituasjon
som styrer og lærer med sin manglende erfaring
fra arbeid med gutter i institusjon, ikke har
mestret. Så vel styrer som lærer virket åpen og engasjert,
særlig lærer [……] virket impulsiv og entusiastisk,
men kanskje også lett å provosere. De
mangler begge erfaring under veiledning i arbeid
med vanskelige gutter. Ingen av dem ga inntrykk
av å representere noe hardhendt eller egentlig autoritært
oppdragelsessyn. De ga begge uttrykk for
at de har sett det som sin oppgave å forsøke å
mestre situasjonen uten å gi opp overfor vanskelighetene.
De hadde jo også sett lyspunkter i arbeidet,
når det gikk fremover med guttene og de syntes
de hadde kunnet hjelpe noen av dem.»
Om reaksjoner i forhold til det som var avdekket,
uttalte departementet:
«En kan ikke se at det som har inntruffet, nødvendiggjør
ytterligere forføyninger overfor styrer og
lærer. En legger da vekt på at det under den samtale
som departementets representanter hadde
med de to, ble gjort helt klart at korporlig avstraffing
ikke må forekomme.»
Også fra perioden 1970–73 har Granskingsutvalget
fått forklaringer fra guttene om at systemet
var autoritært og militært preget, med oppstillinger,
marsjering og disiplin.
Granskingsutvalget legger til grunn at det har
skjedd fysiske avstraffelser ved institusjonen, i
hele den perioden utvalget har gransket. Selv om
guttenes forklaringer varierer en del på dette
punktet, er det Granskingsutvalgets hovedinntrykk
at fysisk maktbruk og fysiske avstraffelser
var en sentral del av oppdragelsesmetodene på
guttehjemmet – helt frem til hjemmet ble nedlagt.
Det er imidlertid grunn til å understreke at
det synes å ha vært store forskjeller mellom de
ansatte.
Det er generelt sett store forskjeller på forklaringene
til guttene på den ene side og forklaringene
til de ansatte på den andre, når det gjelder
fysisk maktbruk og andre måter å straffe barna
på. Til tross for at de ansatte i liten utstrekning
har opplyst at de har kjennskap til avstraffelser,
fester Granskingsutvalget lit til hovedtrekkene i
det guttene har forklart. En medvirkende grunn
til det store spriket mellom forklaringene, kan
være at det var få ansatte ved institusjonen, og at
forholdene således lå til rette for at noen av de
ansatte kunne straffe eller krenke barna, uten at
andre ansatte var vitne til dette.
Granskingsutvalget finner det videre godgjort
at barna ble truet bl.a. med å bli sendt til