RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

13.16 Helsetilbud
Det fremgår av styrets protokoll at barnehjemmet
stort sett i hele den perioden utvalget har gransket,
hadde en fast tilknyttet tilsynslege. I perioden
frem til midten av 1960-tallet, var dette den samme
tilsynslegen som var ved Barnehjemmet i
Sandviken. I årene etter dette hadde styret visse
problemer med å få engasjert tilsynslege. I perioder
var derfor barnehjemmet uten tilsynslege.
Møtereferatene gir imidlertid et klart inntrykk av
at det å ha en fast tilsynslege var en høyt prioritert
oppgave for styret. Styret var som nevnt tidligere,
for en stor del sammensatt av leger. Etter det
Granskingsutvalget forstår, var de legene som ble
engasjert, anerkjente barneleger på den tiden.
I intervjuene har Granskingsutvalget fått flest
opplysninger om tilsynslegen fra perioden før
midten av 1960-tallet. Det fremgår av flere intervjuer
at hun var på ukentlige besøk på barnehjemmet.
Flere av barna har også gitt en forholdsvis
positiv beskrivelse av denne barnelegen, og at de
fikk et tilstrekkelig helsetilbud. Dette er også et
hovedinntrykk etter intervjuene med de ansatte.
En av de ansatte fra siste halvdel av 1950-tallet,
har for eksempel forklart at tilsynslegen i
denne perioden hadde omsorg for barna, og var
en god tilsynslege. Legen var fast en gang i uken,
og ble dessuten tilkalt ved behov.
En styrer fra første halvdel av 1970-tallet har
forklart at det ikke var noe fast tilsynslege da han
begynte i stillingen, men at det etter en tid ble engasjert
en tilsynslege som hadde fast tilsyn med
barna og dessuten kom når det var behov.
En styrer fra siste halvdel av 1970-tallet har
forklart at hun mener at det må ha vært en tilsynslege
ved barnehjemmet, blant annet fordi
det var så mange små barn der. Ellers tror hun at
de brukte vanlig legevakt ved behov.
For øvrig fremgår det av forklaringene at barna
fikk vanlig helsetjeneste og tannlegetjeneste i
tilknytning til skolen.
Jacob R. Olsens barnehjem 241
Granskingsutvalget har også fått noen negative
opplysninger om den tilsynslegen som var ved
barnehjemmet før midten av 1960-tallet.
En jente har således forklart at hun en gang,
etter å ha blitt slått med bjørkeris over ryggen,
hadde smerter slik at hun ikke klarte å sitte helt
i ro i klassen. Læreren spurte da hva det var.
Genseren ble trukket opp, og læreren fikk se
skadene som var på ryggen. Hun ble da sendt til
legen ved Sandviken skole. Dette var den samme
legen som var tilsynslege ved barnehjemmet. Legen
ga uttrykk for at dette ikke var noe å bry seg
om, og hun ble sendt tilbake til klasserommet for
undervisning. Hun fikk ikke behandling, og hun
tror heller ikke det ble skrevet noen rapport, eller
på annen måte nedtegnet hva som hadde
skjedd. Dette er for øvrig den samme tilsynslegen
som var tilsynslege da styrer nr. 1 ble anmeldt
til politiet. Som beskrevet tidligere skal
hun, i følge Dagbladet, i den forbindelse ha gitt
uttrykk for at det var akseptabelt å slå barna, så
lenge de ikke ble skadet.
Granskingsutvalget legger til grunn at barna
ved barnehjemmet fikk tilstrekkelig helsehjelp. I
store deler av den perioden utvalget har gransket,
synes det, med enkelte avbrudd, å ha vært
fast tilknyttet tilsynslege som besøkte barnehjemmet
jevnlig. For øvrig ble lege tilkalt ved behov.
Barna har også fått helsetjenester i forbindelse
med skolen. Styret synes klart å ha prioritert
å ha en fast tilknyttet tilsynslege. I så måte
skiller Jacob R. Olsens barnehjem seg fra flere av
de andre barnehjemmene i Bergen, hvor det i liten
grad ble prioritert å ha fast tilsynslege.
Granskingsutvalget har ikke fått opplysninger
som tilsier at helsetilbudet var mangelfullt, bortsett
fra jenten som har forklart seg om episoden
som skjedde etter at hun ble slått på ryggen. Sett
i sammenheng med de opplysninger som kom
frem i den nevnte artikkelen i Dagbladet, er det
grunn til å feste lit til hennes forklaring. Det kan
således være grunn til å tro at selv om tilsynslegen
på mange måter hadde omsorg for barna, så følte
hun også en lojalitet til styreren som medførte at
hun ikke reagerte overfor fysiske avstraffelser.