RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

104 Anna Jebsens Minde
7.10 Forholdet mellom barna
En jente som var ved barnehjemmet på siste
halvdel av 1950-tallet, har forklart at hun blant
annet ble slått og utstøtt av styrer nr. 1 og en annen
ansatt på den tiden. Jentens far var tysk soldat
under krigen, og styreren fortalte henne ofte
at hennes far var en morder. Hun ble også fortalt
at jentens halvsøster, som også var på barnehjemmet,
ikke var hennes søster men en halvsøster,
noe jenten ikke kunne forstå. Det hun ble
utsatt for gjorde henne hard, og dette gikk også
utover de andre barna. Jenten har forklart til
Granskingsutvalget at hun begynte å slå de andre
barna, og at hun ble bitter og ond mot dem.
En jente som var ved barnehjemmet fra midten
av 1950-tallet til midten av 1960-tallet, har forklart
at hun ikke husker så mye om forholdet
mellom barna den første tiden etter ankomst.
Hun husker imidlertid at moren ved et besøk
kjeftet på de andre jentene, og sa at de måtte
være greie mot den jenten Granskingsutvalget
har intervjuet. Jenten følte da at hun fikk beskyttelse,
og hun vil derfor tro at de andre jentene
ikke var så greie mot henne.
Jenten har videre forklart at styrer nr. 3 hadde
noen av jentene som sine «favoritter». Som
Granskingsutvalget vil komme nærmere tilbake
til nedenfor, så har denne jenten forklart at styreren
i stor utstrekning forskjellsbehandlet barna.
Hun selv var ikke blant favorittene. Etter jentens
oppfatning preget denne forskjellsbehandlingen
forholdet mellom barna. Hun har således beskrevet
miljøet blant barna som «survivial of the fittest».
Det var den som klarte å tilpasse seg best,
som klarte seg. Det var en kamp om godene, og
en kamp om aksept fra de voksne.
Jenten opplevde det slik at yngre jenter ble
«hundset med 24 timer i døgnet». Det vil si at de
yngre jentene noen ganger ble inkludert, og
noen ganger ble ekskludert. Denne jenten følte
seg ofte ekskludert. Det medførte at hun ble kalt
ting, jaget og ble mobbet mye. Hun har for eksempel
beskrevet en episode hvor hun satt oppi et
kastanjetre i Nubbebakken, for å få fred. Hun
kastet da kastanjer ned på de andre barna som
hadde samlet seg for å ta henne. Denne mobbingen
og utstøtingen pågikk over flere år, og hun
opplevde det som svært vondt. Det har medført
at hun i ettertid har store problemer med å holde
kontakt med andre barn fra barnehjemmet.
Jenten har en klar oppfatning av at styrer nr. 3
var klar over at hun var utstøtt av de andre barna.
Hun husker for eksempel at dette ble diskutert
ved kaffebordet ved en anledning. Det var perso-
nalet og de favoriserte barna som satt ved bordet.
Hun husker i dag ikke nøyaktig hva som ble
sagt, men det var noe om at hun ikke trengte å
komme dit for å få hjelp.
Samlet sett mener hun at det var et ubarmhjertelig
miljø på barnehjemmet. På den annen
side kunne det noen ganger være slik at det var
et samhold mellom barna, for eksempel dersom
de skulle på epleslang eller stjele noe fra spiskammeret.
Det kunne variere om barna sladret
til styrer nr. 3 eller ikke. Dersom de var på fellestokt,
som for eksempel epleslang, så var det ingen
som sladret. Det skjedde imidlertid ofte at
barna sladret i forhold til alt som hadde med tildeling
av goder å gjøre. Selv opplevde jenten at
styreren ikke hørte på henne, når hun sladret.
En annen jente som var ved barnehjemmet
fra midten av 1950-tallet til midten av 1960-tallet,
har forklart at hun særlig knyttet seg til to andre
barn på barnehjemmet. Den ene av disse jentene
var blant «favorittbarna» til styrer nr. 3. Jenten
har beskrevet forholdet mellom barna som «ganske
ålreit».
En jente som var ved barnehjemmet store deler
av 1960- og 70-tallet, har forklart at det oppstod
en «kulturkollisjon» da det kom fem til
seks jenter fra Sandviken barnehjem i 1970. Jentene
fra Sandviken hadde en helt annen språkføring
og hadde hatt en god del andre opplevelser
på Sandviken barnehjem, enn det barna hadde
hatt på Anna Jebsen. En av de nye jentene hadde
en lederrolle, men etter hvert fikk jenten som
Granskingsutvalget har intervjuet et godt forhold
til henne. Hun har videre forklart at jenten som
hadde denne lederrollen, brukte vold i forhold til
de andre barna. Etter at styrer nr. 3 døde, og det
kom ny styrer, fikk den beskrevne jenten ansvar
for å ta seg av en jente som kunne være temmelig
utagerende, når hun hadde dårlige perioder. Den
jenten som Granskingsutvalget har intervjuet,
oppfattet det helt klart slik at jenten som kom fra
Sandviken på denne måten ble tildelt et ansvar
som hun overhode ikke skulle vært pålagt.
En ansatt fra siste halvdel av 1970-tallet, har
forklart at det var «et slags hierarki» blant barna.
De nye som kom til barnehjemmet måtte på et
vis «innordne seg». I følge den ansatte, var det
vel også slik at de eldre barna på et vis bestemte.
Men de ansatte grep inn, dersom de så at noen av
barna plaget de øvrige.
Denne ansatte har også opplyst at på et tidspunkt
da det kom to søstre til barnehjemmet, så
fikk disse sove på samme soverom. På dette tidspunktet
var barnehjemmet ominnredet med enmanns-
og tomannsrom. De voksne forsøkte å