RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

hadde musikalsk anlegg. Han tror at det skyldtes
at han spilte på et piano som var ved barnehjemmet.
Han fikk da etter hvert pianoundervisning
hos en kvinne som bodde i Løbergsveien. Han
var også innom Musikkonservatoriet.
En jente som var ved institusjonen store deler
av den perioden utvalget har gransket, har opplyst
at hun i 10–11 års alderen, på slutten av 1960tallet,
fikk kjøpe egen sykkel. Egne ski fikk hun
først da de var nødt til det, i forbindelse med at
klassen skulle på klassetur til Geilo.
En ansatt fra midten av 1950-tallet, har forklart
at det var et stort lekerom i første etasje.
Hun tror at det i alle fall var noen leker der.
En ansatt fra første halvdel av 1960-tallet, har
forklart at lekesalen var inndelt i små kroker ved
hjelp av halvvegger. Disse krokene var tilpasset
de forskjellige alderstrinn. Hun tror det var moderat
med leker, men barna hadde også sine private
leker, for eksempel leker som de hadde fått
i gave. Barna hadde også noe fritidsutstyr, for
eksempel ski, kjelker og sykler. Denne ansatte
mener at nivået var rimelig bra etter datidens
standard. Hun vil beskrive det som et gjennomsnittsnivå
i forhold til det barn flest hadde på denne
tiden. Hun har videre forklart at det var høytlesing
for barna, og at det av og til kom folk utenfra
som spilte musikk. Flere av barna gikk i
musikalsk barnehage i sentrum, og spilte forskjellige
instrumenter. Noen barn gikk i speideren
og på turn. En lærer ved Sandviken skole var
flink til å få barn med på idrett. Initiativet kom
dels fra styrer nr. 1, som oppmuntret til slike aktiviteter,
og dels fra skolen. Av og til var det flåtebesøk,
og det var stor stas for barna, i følge denne
ansatte. En sommer hadde hun selv med seg
en flokk på 15 barn på ferie til Dyrøy. Tanken var
at det var viktig for barna å komme ut av byen og
i et annet miljø.
En styrer fra første halvdel av 1970-tallet, har
forklart at tomten hvor barnehjemmet lå ikke var
veldig stor. Aktiviteten på eiendommen var ved
inngangspartiet. Der var det noen husker og noen
sklier. Barna hadde også noen trehjulssykler og
noen akebrett. De hadde imidlertid ikke overflod
av noe. Styreren vurderer det slik at det var mindre
lekeutstyr, og utstyr av en dårligere kvalitet,
enn det som var i en «vanlig» familie i nabolaget.
Styreren har videre forklart at det var en
mann som var tilknyttet Biskopshavns menighet,
som var med på å aktivisere barna ved barnehjemmet.
Han var aktiv når det gjaldt kor og var
også en aktiv friluftsmann.
Når det gjelder lekeaktiviteter inne, har styreren
opplyst at de blant annet hadde bordtennisbord.
Lekene de hadde var av det «enklere slag».
Jacob R. Olsens barnehjem 227
Han husker blant annet at han en gang var i en
forretning i sentrum og fikk en god del leker.
Dette var leker som nok ikke var helt «moderne»,
men som allikevel var greie nok. Når han
vurderer lekene som barna hadde opp mot det
han antar at en «vanlig» familie hadde på den tiden,
mener han at lekene var av enklere slag. For
småbarna var det enkelte bøker. Det var billedbøker
og ABC skolebøker. For de større barna
var det noen Hardy-bøker og Frøken detektivbøker.
For de eldste var det også tilgang for å lese
ukeblader. Blant annet hadde de «Det nye». Styreren
tror at de noen ganger fikk en forsyning av
bøker. Han er ikke sikker på hvor gamle de bøkene
de hadde var.
En styrer fra siste halvdel av 1970-tallet, har
forklart at personalet hadde store problemer
med å få aktivisert barna utenfor skolen. Dette
var ikke fordi barna ikke ville, men fordi noen av
idrettslagene ikke ville ta imot barna for eksempel
fordi de ikke var «gode nok» i fotball. Hun
opplevde det i hvert fall slik at det den gangen
var strengere krav til at man skulle være god, og
at idrettslag i dag ville ha vært mer villige til å ta
imot alle uansett hvor flinke de var.
Granskingsutvalget legger til grunn at det ved
barnehjemmet var et visst tilfang av leker og fritidsutstyr.
Det var både leker til innebruk og utebruk.
Både når det gjaldt mengde av leker og kvaliteten
på disse, synes imidlertid nivået å ha vært
noe lavere enn det som var vanlig blant barn flest
i samtiden. Dette er et inntrykk som gjelder hele
den perioden utvalget har gransket. I første delen
av perioden synes det også å ha vært begrenset
tilgang på bøker ved institusjonen.
Barna ved institusjonen synes i stor grad å ha
aktivisert seg selv. I noen grad synes imidlertid
også personalet i perioder å ha stimulert barna,
blant annet ved sang og høytlesning.
Enkelte barn som hadde anlegg for det, fikk
også tilbud om musikkundervisning. Særlig styrer
nr. 1 synes å ha vært en pådriver for å gi noen
av barna musikkundervisning.
Granskingsutvalget legger videre til grunn at
barna i begrenset grad har deltatt i organiserte
aktiviteter utenfor barnehjemmet. Som utvalget
vil komme nærmere tilbake til nedenfor, levde
barna på barnehjemmet et liv som var forholdsvis
isolert fra omgivelsene.
Selv om det var noen positive sider ved den
stimulering barna fikk ved barnehjemmet, er
Granskingsutvalgets hovedinntrykk at barna
fikk mangelfull stimulering. Dette må sees i sammenheng
med at det var mange barn ved barnehjemmet,
sett i forhold til antall ansatte. Samlet
sett har det nok vært en del aktiviteter av for-