RAPPORT fra Granskingsutvalget for barneverninstitusjoner i Bergen

oppgave å dømme foreldrene. Moralsk fordømmende
ord som «lastefullhet», «forsømmelighet»
og «vanvyrd» (vanrøkt) ble sløyfet. Det var
tilstrekkelig med en objektiv karakteristikk av
den tilstand som ga grunnlag for inngrep. Komitéen
understreket også at det ikke behøvde foreligge
eller være fare for utvikling i kriminell retning,
i motsetning til det formuleringen «sedelig
fordervelse» i vergerådsloven tilsa. 21
Barnevernloven § 16 bokstav a) hadde en
noe videre formulering enn vergerådsloven § 1
bokstav b), ved at det etter barnevernloven var
tilstrekkelig at barnets «helse (fysisk – psykisk)
eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare».
Barnevernkomitéen foreslo formuleringen
«kroppslige eller sjelelige utvikling eller helse utsettes
for fare», og sa om innholdet i denne: 22
«Hvorvidt en slik fare foreligger vil sjølsagt kunne
være gjenstand for noe forskjellig vurdering. Ved
å bruke den nevnte uttrykksmåte vil en unngå
den innskrenkende fortolkning som en oppregning
av eksempler ofte vil føre med seg, og som
vil kunne stille seg hindrende i vegen for inngrep
som må anses påkrevd og berettiget.»
Departementet ga uttrykk for at en vid formulering
innebar en fare for unødige inngrep, men at
for strenge grenser ville kunne være et hinder
for tiltak som barnevernsnemnda fant absolutt
påkrevd. En mente at de grenser komitéen hadde
trukket opp var noe utflytende, og føyde til at
det måtte være «alvorlig» fare til stede. 23
Ifølge Sosialdepartementets rundskriv nr. 3
var både de rent materielle forhold som bolig,
hygiene, ernæring og fysisk fostring i det hele,
immaterielle forhold som oppdragelsesmetoder,
sedelighetsforhold og psykisk påvirkning av betydning.
Om den nærmere vurdering het det i
rundskrivet bl a: 24
«Det er barnevernsnemnda som må vurdere om forholdene
er slik at det er påkrevd å gripe inn etter
§ 16 a. Sjølsagt kan ikke alle mangler ved en heim
eller ved behandlingen av barn være grunnlag for
inngrep. Likesom de enkelte mennesker er forskjellige,
er også heimene og de foresattes forhold til
barna varierende. Noen bestemt norm kan ikke settes
opp og menneskene kan også ha forskjellig syn
på disse forhold. Det kan også være at de enkelte
nemndmedlemmers syn på de forskjellige faktorer
kan være avvikende. Nemndas behandling av disse
Rettslige rammer 29
saker krever derfor stor omtanke og godt omdømme.
(…) Som alminnelig rettesnor må nemnda legge
til grunn at inngrep bare skjer i tilfelle hvor behandlingen
av barnet eller forholdene i heimen tydelig
avviker fra det som må anses forsvarlig.»
4.5.3.3 Barnets egen atferd –
barnevernloven § 16 bokstav b)
Mens barnevernloven § 16 bokstav a) var rettet
mot forholdene barnet levde under, var § 16
bokstav b) knyttet til barnets egen atferd. Etter
sistnevnte bestemmelse var forutsetningen for å
treffe vernetiltak at «barnet ved lovovertredelser
eller annen atferd viser så dårlig tilpasning til
omgivelsene eller samfunnet at særlige åtgjerder
finnes påkrevd». Bestemmelsen var en videreføring
av bestemmelsene i vergerådsloven § 1
bokstav a) og c).
Etter forløperen i vergerådsloven § 1
bokstav a) var formuleringen «…det har forøvet
nogen straffbar, om sedelig fordervelse eller vanvyrd
vidnende handling, og bortsettelsen antas
hensiktsmessig av hensyn til dets forbedring eller
for å hindre gjentagelser». Vergerådsloven
§ 1 bokstav c) hadde formuleringen «… det på
grunn av slett oppførsel fra barnets side mot hvilken
hjemmets og skolens oppdragelsesmidler
har vist seg maktesløse, eller andre mislige forhold
fremstiller sig som nødvendig å bortsette
det for å redde det fra sedelig undergang».
Barnevernkomitéen mente at disse uttrykksmåtene
ikke var i samsvar med vitenskapens nye
syn når det gjaldt bedømmelsen av barn. Uttrykk
som «sedelig fordervet» skrev seg fra en
tid da en hadde mindre kjennskap til barns sjeleliv
og til årsakene til en unormal atferd enn nå.
Dessuten lå det en moralsk vurdering i slike uttrykk
som ikke hadde vitenskapelig grunnlag.
Komitéen uttalte følgende om det nærmere innhold
i utkastet § 17 bokstav b), som svarer til lovens
§ 16 bokstav b): 25
«Utkastets § 17 b har stort sett samme omfang
som någjeldende § 1 a og c. Det vil også her måtte
foretas en vurdering med omsyn til om barnets
sjelelige helse eller utvikling har tatt noen skade.
Men det er klart at det må foreligge alvorlige tilfelle
av atferdsvansker eller handlinger av en slik
art, at det framstiller seg som nødvendig å foreta
noe ekstraordinært for å rette på det.»
Komitéen foreslo formuleringen «når barnet har
begått noen handling eller lovovertredelse som
vitner om at dets sjelelige helse eller utvikling
21. Innstilling fra Barnevernkomitéen I s. 33.
22. Innstilling fra Barnevernkomitéen I s. 33.
23. Ot prp nr. 56 (1952) s. 11.
24. Gjengitt i Øksnes og Langholm, Barna og samfunnet
s. 225–26. 25. Innstilling fra Barnevernkomitéen I s. 33.