Moss bys historie - Moss Historielag

100 Barokk og pietisme
Registeret fra 1762 for indre
by ble satt opp etter en kongelig
forordning om ekstraskatt.
Det gir et godt inntak til situasjonen
midt på 1700-tallet.
Ifølge denne skattelisten hadde
den egentlige byen Moss
207 husstander — og befolkningen
fordelte seg slik:
Menn og hustruer 460
Barn over 12 år 99
Tjenestekarer 20
Tjenestegutter over 12 16
Tjenestepiker over 12 93
Andre, uspesifisert 124
Til sammen
Fattige
812
35
Skattebetalere 777
Tjenestepike: Gammel motetegning
som viser «arbeidsantrekk» fra
1750.
Piiger og lakeier
Skattelistene i 1743 opplyser oss også om hvor mange tjenere hver
familie i Moss hadde. For også tjenere skulle man skatte av. Det gir
oss ytterligere mulighet til å belyse den sosiale struktur i byen.
I 1743 hadde Andreas og Marjory Chrystie syv barn — og
ventet sitt åttende. Trass i alle barna og sitt store hus hadde
imidlertid ikke denne velstående familien mer enn to tjenestepiker
og en gårdskar, som stelte hest og kyr for dem. Det bør vi ta som en
indikasjon på at også barna i familien Chrystie i 1740-årene har
utført husarbeid!
Familien Hvidt var altså færre. De hadde på sin side ingen
gårdsgutt, men derimot både skriver og krambodsvenn boende hos
seg. Også de hadde to tjenestepiker, hest og vogn. Det var mye etter
standarden som rådet i Moss i 1743.
I skattelistene fra tyve år senere, fra 1760-årene, ble det registrert
93 tjenestepiker og 36 yngre og eldre mannlige tjenere i Moss.
Antallet lå åpenbart lavere i 1740-årene. Jernverksforvalter Thunes
enke slapp å betale skatt for sin tjenestepike i 1743, for hun var
et trofast gammelt tyende og arbeidet kun for kosten, skrev
byfogden. Iberegnet et par slike unntakstilfeller ble det likevel
oppgitt rundt femti kvinnelige tjenestepiker i skattelisten for Moss
by. Det inkluderte også den ugifte David Schiøths «husholderske».
I tillegg betalte mosseborgerne skatt for rundt tyve tjenere og
gårdskarer.
Måten disse tjenerne ble fordelt på, gir oss god hjelp til å dele
borgerne inn i sosialgrupper. 150 familieoverhoder hadde ikke
tjenerskap overhodet, tyve borgere og to enker hadde, i likhet med
madam Thune, hver sin tjener. Og på Moss jernverk hadde tre
kvalifiserte fagarbeidere hver sin tjenestepike.
Tolv familier i Moss hadde imidlertid alle mellom tre og fire
tjenere. Gruppen med mange tjenere er nesten identisk med den
gruppen som også eide hest og vogn — og som betalte formues- og
inntektsskatt. De som hadde mange tjenere, var Chrystie, Hvidt og
Fuglesang, tollerne Voigt og Calmeyer, sorenskriver Braunmann,
byfogd Christian Schiøth og David Schiøth, som muligens var en
slektning av byfogden. De hadde alle tre — fire tjenere, og vogn med
en hest til.
General Beenfeldt og en annen offiser hadde flere tjenere, men
klarte seg med ridehester. De var begge ungkarer og trengte derfor
ikke vogn. Kanskje syntes begge de holdt en mer mandig stil på
den måten? På Værne kloster hadde man fire hjuls vogn med to
hester og dessuten seks hustjenere, på Evje hadde de fem tjenere i
husholdningen.
Men på Kambo betalte ikke fru Akeleie skatt for én eneste pike!
Hvordan skal vi tolke det? Det trenger ikke bety at hun ikke hadde
noen pike. Det er tenkelig at futen, Paul Hanssen, som førte
skattelisten i landdistriktet, ville hjelpe henne. I alle fall må vi