Moss bys historie - Moss Historielag

168 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Mossing og hustru: Her ser vi Kattrin
og Niels Berglund eller et annet
ektepar fra Moss i år 1800. Utsnittet
stammer f ra en av John William
Edys fargelagte stikk.
Den bedre og den ringere stand
Storkjøpmennene i Moss, de to svogrene Herfordt og Gude og de
to brødrene Chrystie, drev handel med store penger. Og de var
viktige menn for byen gjennom de ringvirkninger virksomheten
deres fikk. Målt i arbeidsplasser telte de lite. Jernverket, samt byens
fabrikanter, Wilde, og senere Gerner og Tyrholm, telte da mer.
Sosialt spilte det imidlertid en underordnet rolle om en storborger
drev handel eller industri. Det viktige var å tilhøre den bedre
stand. Og det gjorde de alle.
På denne tiden hadde folk et åpent forhold til forskjell mennesker
imellom. I Moss på 1700-tallet hadde ingen trukket i tvil at det
var noen mennesker som var «bedre» enn andre. Det kom til
uttrykk i måten man snakket om og til hverandre på. Den franske
revolusjon og Napoleonstiden ga det første og idémessige bidrag til
utvisking av skillene, et visst «likhetsmakeri», som man gjerne sa.
Siden bidro den økonomiske utvikling på 1800-tallet til å videreføre
prosessen.
I 1801 sto denne prosessen ved sin begynnelse. Da var det
fremdeles vanlig å dele inn befolkningen i tre grupper, gjensidig
avgrenset fra hverandre. Man snakket om den «bedre», den
«midlere» og den «ringere» stand.
Den «bedre» stand var fåtallig og omfattet etter samtidens
vurdering bare et lite knippe av rike kjøpmenn og embedsmenn.
I Moss utgjorde familier som Gude, Gerner og Chrystie, Herfordt,
Hvidt og Thaulow tallmessig sett en minoritet, høyst åtte prosent.
Men de satte sitt umiskjennelige preg på bybildet både med sine
hus og sine hester. Og de dominerte naturlig nok også det politiske
og kulturelle liv.
Niels og Kattrin Berglund hørte med i den «midlere» stand, for
Niels hadde borgerskap i byen og kalte seg mester. Der hørte også
jordmor Johanne Graw hjemme, sammen med andre håndverksmestre,
med høkere eller småkjøpmenn og folk som vi i dag ville
kalle «funksjonærer». Den «midlere» stand inkluderte dessuten
byens klokker og lærere, noen kontorister ved fabrikken, Jernverket
og hos de største kjøpmennene, en vertshusholder, et par skippere
og noen tollbetjenter. Samlet utgjorde disse gruppene litt mer enn
tredve prosent av befolkningen i byen.
Den «ringere» stand utgjorde imidlertid på en gang flertallet i
byen og den minst synlige andel. Etter én beregning utgjorde
denne stand vel seksti prosent av befolkningen i Moss i 1801.
Arbeiderne ved klesfabrikken, ved sagene og møllene, handverkssvenner
og tjenestejenter tilhørte alle den «ringere» stand. Det
store flertall av dem skulle også dø som «ringe» folk. Det var vanlig
å inneha mange ulike bestillinger i løpet av livet. En mann kunne
begynne som tjener, siden bli dagarbeider og ende som «inderst».
En annen var først soldat og fikk seg siden arbeid ved sagene,
begynte som matros og endte som fisker. En kvinne kunne begynne