Moss bys historie - Moss Historielag

290 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Klostergaten 12: Dette huset ble
bygget rundt 1850, og det ble lenge
drevet brennevinsutsalg her. Først
senere ble det, som vi ser, overtatt
av en repslager.
Smag paa Drik, ved at bringe ham til Kroer og Gjæstgiverier, og
befordrer Kortspil, Slagsmaal og flere Udskeielser». Mulighetene
til fyll bød seg frem. Kroer fantes det inne på Moss, samt én i
Rygge. Hadde man frakt nordover, fantes det alltids brennevin å få
nord i Vestby også.
Dessuten ble det mote at enhver handel skulle innledes og
avsluttes med en dram. På den måten kunne det bli mer enn
anstrengende dager for bønder som var inne i byen for å handle,
eller for bønder som hadde skyssoppdrag.
To år etter at avholdsbevegelsen var kommet i gang i Moss, i
1842, fikk Stortinget meget overraskende gjennomført forbud mot
brennevinsbrenning. Det var umiddelbart klart at med en slik lov
tråkket man viktige næringsinteresser på tærne, både i Moss og
andre steder. Kongen nektet derfor sanksjon, kontant.
Man kunne ventet mye bråk etter at saken hadde tatt en slik
vending. Det ble imidlertid ikke særlig til proteststorm. Og det gikk
ikke mer enn ti år før alle klagesanger over brennevinets skadevirkninger
var stilnet hen. Forbudsbevegelsen var da langt på vei
politisk død. Folk drakk brennevin som før. Men de drakk mindre.
Forbruket hadde regulert seg selv, sa man i samtiden. Det passet
godt med tidens liberalistiske ideologi.
Det var nærmest en slags akevitt som ble produsert i Moss.
Gerners karvedestillat og mesteparten av det andre mossebrennevinet
holdt under 50 % alkohol og var tilsatt lokale urter, mose
eller ryllik. Men smaken var nok ikke av de aller edleste. Om
urtene døyvet en usmak eller foredlet en god smak, var derfor et
debatt tema i samtiden.
Man drakk riktignok ikke utelukkende akevitt. I avisene i
samtiden ble det avertert både konjakk og punsj av ulik kvalitet.
Men den hjemmeproduserte akevitten ble fortært i størst mengder.
Malt og bayer
Malteriene hadde i første halvdel av 1800-tallet fulgt de samme
konjunkturer som brenneriene. Det var nemlig nær forbindelse
mellom disse virksomhetene i selve produksjonsprosessen.
I et malteri var hensikten å få korn, fortrinnsvis bygg, til a
«malte seg». Kornet ble renset og bløtt opp før spiringsprosessen
ble fremskyndet med varme. Som «grønnmalt» kan det anvendes i
brenneriene. Om det tørres igjen, kan det brukes i ølproduksjonen.
I 1834 var det hele elleve malterier i Moss, og de fleste av disse
malteriene var tilknyttet brenneriene. I 1853 var det bare fem, ikke
flere «enn de som hører til brenneriene». Nedgangen i antallet
brennerier og konsentrasjonen i eiendomsforholdene hadde fått
direkte konsekvenser for malteriene. Og fortsatt var det femten