Moss bys historie - Moss Historielag

33 Barokk og pietisme
I sin betenkning i 1743 hadde byfogd Schiøth klaget over at
Moss ikke hadde noen «Forflegning for Angrebne af Svagheder» —
verken egentlig noen lege eller noe sykehus. For uansett hva man
mente om Rieck, så ble han bare eldre og eldre.
Det hevdes i mange oversiktsfremstillinger at det ble opprettet et
sykehus i Moss i 1750-årene. Det er riktig at det forelå et forslag i
1755 om å opprette et amtssykehus, som en følge av syfilisepidemiene
på den tiden. Og det var den yngste av de to tyske feltskjærer,
Joachim Bendz, man hadde i tankene som leder for sykehuset da
visestattholderen fremsatte forslaget.
Men det ble ikke noe av dette sykehuset. Bendz søkte da i stedet
om å bli tilsatt som «stadskirurg». I mars 1756, to uker før gamle
Rieck døde, ble Bendz tilsatt.
Hvor tidlig den første jordmor kom til Moss, er ikke helt klart.
I 1760-årene avgikk en kvinne ved navn Groe Christensdatter ved
døden. Hun hadde til da praktisert som jordmor, hvor lenge vet vi
ikke. Alt taler imidlertid for å tro at nettopp Joachim Bendz, som
var den første lege med offentlig ansvar tor helsestellet, var den som
ansatte mor Groe. Og begge hennes to etterfølgere i jobben tok han
seg av, oppmuntret og bisto. Dermed kan man argumentere for at i
og med Bendz hadde byen Moss ikke bare en lege, men også et
helsestell.
Mossekråker på karneval
Intet menneske kan arbeide bestandig. Søndagen var institusjonalisert
som hviledag, lærte prestene. Og kravene til helligholdelse av
sabbaten kunne være strenge og rigide. Hvordan skulle man da
søke avkobling?
I middelalderen hadde arbeidsåret vært stykket opp av en rekke
høytider i tillegg til søndagen. Med reformasjonen ble det slutt på
mesteparten av denne helgenfeiringen. Dermed ble det slutt på de
ekstra helligdagene en for en.
Tapet av alle helgenfeiringene krevde imidlertid kompensasjon.
Og siden søndagen ble såpass strengt helligholdt i det puritanske
lutherske nord, presset det seg frem andre festdager i stedet.
Særlig i håndverkermiljøer var det vanlig å ta seg en ekstra
fridag, og det tok man både med og på tross av sin mester.
«Blåmandag» het det fra gammelt av når man tok seg fri etter en
helligdag. På blåmandag skulle man både bade, treffe kjente og ta
seg en ærlig rus. Skikken med blåmandag var blitt forbudt mange
ganger, men det synes ikke som om man noen gang kom skikken til
livs.
Jule- og nyttårsfeiringen hadde imidlertid ikke noe katolsk over
seg, så de høytidene kunne man holde fast ved. I Moss som ellers i
Norge, forble de årets viktigste begivenheter. Den kirkelige side av
saken var viktig. Men feiringen hadde mange andre aspekter også.