Moss bys historie - Moss Historielag

\ 15 Barokk og pietisme
han og hans høyere embedsmenn forsendelser som vedkom administrasjonen,
portofritt. I alle andre henseender ble posten betraktet
som ren inntektskilde, på linje med toll og annen skattlegging.
Det ble så absolutt inntekter av postgangen. For kongen kunne
nøye seg med å lønne postmestrene. De som gjorde tyngden av
arbeidet med å frakte brev og aviser, var riktignok bøndene. Men
de trengte jo ikke lønn, enevoldskongens undersåtter som de jo var.
De norske postbøndene var på denne tiden inndelt i roder,
ansvarsområder, og var pliktige til å bringe posten gjennom sitt
distrikt. Vanligvis betydde dette at bonden eller en av hans
tjenestekarer, reiste til postgården i nabobygda og hentet posten
der.
Og selv om postbøndene slapp skatt, militærtjeneste og andre
ytelser som var pålagt andre bønder, ble det mange arbeidsdager
som gikk tapt i løpet av et år, på denne måten. Ingen av bøndene i
Jeløy eller Vassbygda var imidlertid postbønder lenger. Gården
Grimsrød hadde vært postgård tidlig i århundret, men da gården
kom i borgereie, falt forpliktelsen bort. Gate i Rygge var fortsatt
postgård midt på 1700-tallet. Inntil 1670 hadde Øre hatt denne
funksjonen.
Byen Moss foresto imidlertid en enda viktigere oppgave: post-
• åpneriet — og postmesterembedet. Postmesterstillingen ble utdelt
som et personlig privilegium til den mann som hadde forbindelser
i København eller rett og slett betalte for å få embedet. 11719 var
postbefordringen blitt underlagt et byråkratisk sentralorgan i
København, Generalpostamtet, men rester av et privilegiesystem
holdt seg frem til midten av 1700-tallet, ettersom embedene svært
ofte ble kjøpt.
Moss var av landets minste postmesterembeder. Det var ikke så
mange brevene som ble ekspedert ut fra eller til Moss. Embedet var
derfor nærmest et slags transittkontor. Inntektene av posten gjennom
Moss distrikt lå tidlig på 1700-tallet på rundt 150 riksdaler
årlig. Postmesteren fikk førti av disse. Av førti riksdaler kunne man
nok leve, men ikke på stor fot. Sannsynligheten taler derfor for at
de første postmestrene i Moss har hatt embedet som en ekstrainntekt.
Det var Christen Kierboe som var postmester i 1743. Vi vet ikke
om akkurat han i sin tid hadde måttet betale for stillingen. Han
hadde imidlertid sittet i embedet i over ti år og ser ut til å ha
skjøttet jobben rimelig bra. Da han døde fem år senere, skrev
byfogd Schiøth til stiftamtmannen og ba om at enken, som satt
tilbake med ni umyndige barn, skulle få fortsette å bestyre stillingen.
Og det gjorde hun i en årrekke. Siden ble stillingen
karakteristisk nok slått sammen med tollerembedet.
Nettopp i året 1743 ble imidlertid alle landets portosatser satt
ned til halvparten av hva de hadde ligget på tidligere. Det var
revolusjonerende. Det hindret heller ikke kongen i å få inntekter,