Moss bys historie - Moss Historielag

300 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Sorenskrivere på
Ulrik Fr. Barth
M. Abildgaard
1800-tallet:
1831- 1855
1855- 1881
Landfuter på 1800-tallet
Gustav Sahlquist 1831 1839
Nils Ytter 1840- 1854
Hans J. H. Grundt 1855- 1871
Johan N. Bugge 1872- 1889
da også med tiden bli byfogd nettopp i Moss. Først trengte han
imidlertid å bli litt tørrere bak ørene!
Fra 1860-årene og i enda noen år hadde byfogd Dahl ansvar
både for sivile saker og for politispørsmål. Det skulle imidlertid
ikke gå mer enn tolv år før det ble klart at det likevel hadde vært
riktig å dele de to embedene. Og Fredrik Sandberg, som lenge
hadde praktisert som prokurator i byen, var den som fikk jobben
som politimester denne gang. Også for ham ble stillingen et
springbrett til Stortinget — og til embedet som byfogd, men det
skjedde først etter en del år.
Tolvskillingsbanken
Moss Sparebank hadde eksistert siden 1826, men hadde hatt et
betydelig avbrekk i sin virksomhet. Første gang den åpnet, hadde
initiativet vært meget enkelt. Da var det ikke blitt utbetalt lønn til
noen, og bankens åpningstid hadde vært hver lørdag, mellom
klokken syv og ni om kvelden.
Denne banken kom til i 1826 og fikk navnet «Tolvskillingsbanken».
Den gang var den landets syvende. Alle de andre sparebankene
i landet var kommet til i årene umiddelbart forut. Og det var
krisen etter Napoleonskrigene som var utgangspunktet for hele
rekken av sparebanker.
Fallittene hadde da vært mange innen landets store handelshus.
De hadde også rammet Moss da Hans Chrystie gikk over ende i
1824. Det spredte seg siden en følelse av felles skjebne blant
landets kjøpmenn. Av det fulgte viljen til samarbeid. Om banken
bare var et uttrykk for denne følelsen av felles interesser, eller om
den var tenkt som et middel for kjøpmannsinteressene, lar seg
imidlertid diskutere.
Det het i stiftelsesdokumentet for den første banken at hensikten
var å oppmuntre til sparsommelighet blant byens arbeidsfolk. For
arbeiderne i Moss brukte pengene sine galt! Nå gjaldt det å oppdra
dem til å lære å passe på dem, slik at de ikke brukte dem til
mindreverdige formål, til drikk og svir: «Sparebanken skal standse
den Sædernes Fordærvelse, den Hang til Lediggang, den Drukkenskab
og de mange andre Ulykker, som . .. ere en Følge af
Næringsveiernes Opkomst, af den billige Priis paa alle Livets
Fornødenheter.» Pengene burde i stedet brukes til positive formål.
Store kjøpmenn fikk lån i utlandet. Banken burde derfor gi lån
til mindre kjøpmenn og håndverkere. Dette ville siden hen gagne
det allmenne vel i form av nye arbeidsplasser og bedre lønninger
til arbeiderne. Etter denne tankegang fantes det egentlig ikke
motsetning mellom samfunnsklassene, det fantes bare fornuftige og
ufornuftige, gode og dårlige formål.
Når det gjaldt å avgjøre hva som var de gode formål, var ikke
bankens stiftere i tvil om at det kunne de, og bare de Stifterne var