Moss bys historie - Moss Historielag

144 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Først og fremst var det de nye, store arbeidsplassene som gjorde
klokke nødvendig. Når folk bodde langt borte fra sin arbeidsplass,
måtte de selv passe tiden. Og hvordan skulle de klare det? En
håndverksmester som hadde sine svenner og læregutter boende
hos seg, kunne selv holde disiplin i huset. Han vekket sine folk når
arbeidet skulle komme i gang. På Jernverket hadde man pleid å
kalle arbeiderne til jobben ved å slå på en jernklokke, slik lærerne
hadde slått på klokken og kirkeklokkene hadde kalt folk til messe
om søndagen.
Nå som man hadde et kirkeur som viste tiden for hele byen,
kunne mer «ansvar» overlates til den enkelte.
Saken var at byen Moss nå hadde fått sin første større arbeidsplass
som befant seg på et annet sted enn arbeiderne. Derfor måtte
man basere seg på at arbeiderne selv følte ansvar.
Moss Klædesfabrique
Moss var i 1801 en «moderne» by med mange kvinner. Av dem var
det også en relativt stor andel som var i arbeid.
Den mest moderne bedrift i hele Norge på slutten av 1700-tallet
lå faktisk i Moss. Og den beskjeftiget fortrinnsvis kvinner!
I byen snakket folk ganske enkelt om «fabrikken». Det var jo
bare én fabrikk i byen, Moss klesfabrikk. Den representerte på en
gang arbeidsplasser for byen og billige tøyer for det norske
hjemmemarkedet.
Klesfabrikken, som lå et stykkke oppe i Storgaden, nær fossen,
besto av to store bygninger som huste veve- og spinnemaskinene,
fargeriet og skjæreriet og dessuten en valkemølle. Vannet til driften
av fabrikken kom fra Mossefossen og ble ledet frem til maskineriet
ved hjelp av en renne på mellom tre og fem hundre alen.
På fabrikken fikk man fra starten av relativt moderne engelske
vever. Og spinnemaskinene var så gode som de beste i Danmark.
Ute i verden foregikk de tekniske nydannelser i rivende fart. Og i
Moss ønsket man å følge med i nyvinningene. I 1 791 skrev derfor
de to fabrikantene til kollegiet i København og ba om å få en
spinnemaskin av den aller nyeste type, sannsynligvis den hypermoderne
«Spinning Jenny», som var blitt oppfunnet rett før 1770.
Vi vet ikke i dag hvilket svar de fikk. Men det kom ikke noen
«Jenny» til Moss. Hadde det skjedd, ville fabrikkens videre historie
utvilsomt ha artet seg annerledes.
Man brukte både norsk og utenlandsk ull. Den norske ble
fortrinnsvis brukt til de grovere tøyene. Ull skulle i prinsippet
bringes inn i fabrikkbygningen ubearbeidet. Der ble den både
spunnet, vevet og valket. «Valking» sørget for at stoffene ble
hardere og tettere. Siden ble stoffene farget og skåret. Ferdig
fargede tøyer ble så sendt videre til kjøpmenn i alle danske og
norske byer.