Moss bys historie - Moss Historielag

192 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
«Fæier», og det så lett at knapt noen kunne gjøre henne det etter.
Dagboksforfatteren, som ellers fortrinnsvis gjorde notater om vind
og vær, fant at akkurat dette var så sensasjonelt at det hadde krav
på å bli nedtegnet for ettertiden.
Folk som bodde alene, var noe meget sjeldent i Moss. Det hadde
økonomiske årsaker. Å bo for seg selv var dyrt. Derfor bodde folk
enten i familiens skjød eller innlosjert hos fremmede.
Det fantes ellers en og annen enke som bodde uten menn i huset.
Jordmor Johanne Graw, som ikke engang hadde tjenestepike, var
imidlertid den absolutt eneste i Moss som bodde helt alene i et hus,
om det enn var lite. Men hun følte kanskje at hun ikke hadde noe å
være redd for? Hver rampegutt i Moss visste jo at han hadde mor
Johanne å takke for at han var kommet til denne verden!
De mennesker som aldri har vært gift når de når aldersgruppen
45 — 54, år regnes i statistikken som ekte ungkarer og peppermøer,
eller «i varig sølibat», som befolkningsekspertene sier. I Moss, hvor
kvinneoverskuddet var stort, befant seksten prosent, en av seks
kvinner seg i slikt varig sølibat i årene rundt år 1801. De bodde
ikke for seg selv av den grunn. De fleste av kvinnene løste sitt
boligproblem gjennom å bli boende hjemme hos sin familie. Hvor
åpen en familie var for å godta dette, varierte med inntekten.
At døtre bodde hjemme før de giftet seg, var vanlig i noen
håndverkerfamilier, og selvfølgelig hos kjøpmenn og embedsmenn.
I de fleste håndverker- og arbeiderfamiliene måtte døtrene normalt
flytte hjemmefra og søke tjeneste lenge før de kunne tenke på a
gifte seg.
Men hva skjedde når årene gikk og en datter stadig ikke ble gift?
Hva skjedde når en datter ble «tante»? Gamle tanter, eldre kusiner
og uspesifiserte fjernere kvinnelige slektninger, slike som romanlitteraturen
er så rik på, fantes det bare i to-tre av de rike
familiene i Moss.
Den skjebne som normalt ventet en kvinne som ikke giftet seg,
var i Moss ikke det å bli «tante». Også ugifte kvinner måtte forsørge
seg selv. Det gjorde de fleste med håndarbeid, mens de bodde
innlosjert hos en håndverker- eller arbeiderfamilie. Eget rom
hadde de selvfølgelig meget sjelden. De spiste og sov som underordnede
og perifere medlemmer av familien. Slik sett lignet de pa
«tantene» i romanene. Men de arbeidet for føden!
I Jeløy og i Vassbygda, hvor kvinneoverskuddet var mindre, var
det også færre kvinner som aldri ble gift. Mer spesielt er det
imidlertid at det ikke kan spores en eneste mann som aldri giftet
seg. Enkelte menn kunne vente lenge med å gifte seg eller leve som
enkemenn en tid. Så ble de fanget opp av ekteskapssystemet På en
gård var det både mer praktisk og mer økonomisk å være gift.
Men inne i Moss fantes det menn som aldri giftet seg. Det var
ikke fordi det ikke var plass til dem på ekteskapsmarkedet. Hver
tyvende mann valgte sølibatet, kvinneoverskuddet til tross.
Normalt bodde ikke slike ugifte menn eller enkemenn i egen