Moss bys historie - Moss Historielag

169
Selvforsørgede kvinner i
Lærerinne, jordmor
Egen Handel, håndverk,
bevertning
Husjomfru, selskapsdame
1801
4
10
14
Selgerkoner, krambodpiker 6
Tjenestepiker 107
Spinnersker, håndarbeid 40
Dagarbeidersker 4
Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
som tjenestepike, senere gifte seg med en møllearbeider og ende på
fattigstuen.
Men nesten alle som tilhørte den «ringere» stand, forble der. Det
var liten mobilitet i det gamle samfunn. Samfunnet var statisk og
stabilt. Dermed kunne man rose det som et trygt samfunn å leve i
dersom man befant seg på toppen. Men langsomt begynte det å vise
seg at det var endring i gang.
Skredder Berglund får borgerbrev
Den 10. juli 1792 hadde Niels Berglund fått sitt borgerbrev av
byfogden. Dermed var han byens femte mester innen skredderfaget.
Moss hadde imidlertid fortsatt ikke noe skredderlaug. I Moss ble
det aldri noe egentlig laugsvesen. Til det var byen for liten og for
ny. I 1773 hadde den daværende byfogd uttalt at håndverkerne i
Moss var «ringe Folk som på de større Steder ej kan finde Næring».
Siden det ikke var laug i byen, ble det i virkeligheten spørsmålet
om borgerskap som avgjorde om en håndverker kunne kalle seg
mester eller ikke. Konkurransen var ikke altfor stor. Men som
årene gikk, skulle den øke.
I 1801, noen tiår senere, var det åtti håndverkere i Moss, men
bare tredve mestre. De fem skomakerne og de ti skredderne var
imidlertid både de som var mest tallrike og hadde lavest status
blant håndverkerne. Svært få av dem hadde svenner og læregutter.
Det samme gjaldt byens to hattemakere og den ene sadelmakeren.
Men Niels Berglund var da i hvert fall en såpass holden mann at
han hadde sin egen svenn. Ikke alle håndverksmestre hadde det.
Byens mest vellykkede håndverksmestre må imidlertid ha drevet
i en beslektet bransje: salmaker- og garverbransjen. Særlig drev
Svend Ulsteen stort, med hele fire svenner og tre drenger, et antall
ansatte som nærmest må ha gjort hans verksted til en liten fabrikk.
Byen Moss var ellers relativt godt utstyrt med smeder. Muligens
var dette en ringvirkning av sagbrukene og møllene, som trengte
reparasjoner. Det fantes i alt fire menn som var smeder, dessuten
en smedenke, to smedsvenner, en smeddreng, en hjulmaker, en
vognmaker og en som drev som skomaker og vognmann på en
gang. Mon det var hestesko som var hans spesialitet?
«Bygningsbransjen» syntes på den annen side dårlig representert
i Moss. En stolmaker, tre —fire snekkere, en blikkenslager og
en murmester så dessuten ut til å dekke byens hverdagsbehov for
reparasjons- og byggearbeider. Men skulle større byggeprosjekter
settes i verk, måtte fremmed hjelp tilkalles. Da holdt det ikke med
byens egne.
Eller er forklaringen at det var blitt utdannet så mange halvkvalifiserte
snekkere på grunn av alt arbeidet knyttet til sagbrukene?