Moss bys historie - Moss Historielag

277 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Baronen: Harald Wedel Jarlsberg
(1811 — 1897) er her portrettert av
Carl P. Lehmann i 1842, rett før
han overtok Moss jernverk. Baronen
eide både Moss jernverk og
Bærums Verk, men bodde og virket
i Bærum. Da det ved inngangen til
1870-årene så ut til at nesten alle
norske jernverk måtte nedlegges,
«ofret» han Moss og reddet Bærums
Verk.
I 1842 hadde andelen av de som var født andre steder enn på
Verket, vært mye større. Den gang hadde verket ennå gått bra. Nå,
i 1865, var det stagnasjon.
Jernverks baronen
Rosenberg var ikke den eneste nye mann som var kommet til Moss
jernverk i 1830-årene. Grev Wedel oppholdt seg nesten aldri i
Moss. Derfor var den daglige ledelse i hans tid overlatt forvalter
Anders Semb. Han hadde overtatt jobben etter sin far, som i sin tid
var blitt ansatt av Ankerne. Med årene var Anders Semb blitt
gammel. Han bodde etter hvert nesten bare ute på Rosnes og viet
seg sitt gårdsbruk der. I 1833 het det om ham at han var å treffe på
sitt kontor på Verket bare hver tirsdag og fredag formiddag
mellom ni og tolv.
I 1835 hadde derfor grev Wedel innkalt en tysk fagmann ved
navn Ignatius Wankel for å assistere ham, og innen ett år var gått,
må han være blitt omtrent eneansvarlig for driften.
I 1840 døde imidlertid greven, og etter noen år ble det klart at en
av hans sønner, Harald Wedel Jarlsberg skulle overta jernverkene i
Moss og Bærum. Han ble kalt baronen, for enda adelskapet nå var
avskaffet i Norge, var han født som adelsmann. Som sin far overlot
han driften på Moss til andre.
Også Ignatius Wankel fikk etter noen år som forvalter større lyst
til å drive med jordbruk enn med jernverk. Han var derfor svært
fornøyd da det viste seg at han fikk kjøpe Kambo gård av baronen.
Da han gjorde godseier av seg, ble det hans yngre bror, Franz, som
overtok forvalterstillingen.
Baron Wedel Jarlsberg, og Franz Wankels tid ved Verket ble en
bedre periode. Salget økte, og moderniseringene fortsatte. Spikerproduksjonen
ble nedlagt, men desto sterkere satset man på
produksjon av støpegods, stangjern og valsejern. Valseverket på
Moss var uten tvil landets største. Likevel var ikke baronen
fornøyd, og i siste halvdel av 1850-årene ble det gamle valseverket
revet ned og erstattet med et nytt og større.
Da var allerede den siste blomstringsperiode for de norske
jernverkene over. Etter Krimkrigens avslutning i 1857 begynte det
å gå utforbakke med de fleste jernverkene. Tiden ville ubønnhørlig
også komme til Moss.
Om en viss krise for Jernverket var merkbar i 1865, skulle Verket
likevel holde det gående i nesten et tiår til. Selv om Harald Wedel
Jarlsberg satset sterkere på Bærum enn på Moss jernverk, ble også
virksomheten i Moss opprettholdt noe lenger enn ved de fleste
andre jernverkene i landet. Et stykke på vei skyldtes det valseverket,
for i slutten av 1860-årene ble det stadig sendt jern fra Bærum
til Moss for valsing. At Verket produserte silkesager, spilte også
fortsatt en rolle.