Moss bys historie - Moss Historielag

359 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Det siste kom til uttrykk i veterinærmedisinens ekspansjon. I 1865
hadde distriktet hele to dyrleger, begge bosatt inne i Moss.
Gjødsling var på denne tiden vel innarbeidet. Guano, som hadde
vært i bruk ved midten av århundret, var nå på retur. Benmel kom
sterkere og sterkere inn. Men på gårdene rundt Moss brukte man
dessuten pudrett fra byen, ja til og med fra Christiania.
Men rett som det var, skvulpet det over fra de vognene som
hentet gjødsel fra byen og ut til gårdene på Jeløy. Familien
Chrystie måtte ikke sjelden betale bøter når kjørekarene deres
kjørte som slumser.
Gjødsel brukte altså de fleste. Når det gjaldt husdyrhold, var
likevel proprietærene foregangsmenn. De leste mye og hadde
kontakt med «Selskabet for Norges Vel». Idyllisering av bøndene
var det nå lite av. De kondisjonerte mente nå ganske enkelt at de
selv visste best. Og om de gikk foran med reformer, ville bøndene
komme etter. Derfor var det proprietærene som først strømmet til
da det ble tatt initiativ til en egen landboforening, med reformer
som siktemål, i 1855.1 Moss landsogn var det bare tre bønder som
sluttet opp om initiativet. Organisasjonen reduserte derfor langsomt
aktiviteten og den ble ikke tatt opp igjen før i 1870.
Om organisasjonsforholdene utviklet seg sakte, var ikke det til
hinder for at forandringene innen jordbruksnæringen ble mer og
mer synlige. I tråd med spesialiseringen innen jordbruket forandret
«bonde» seg fra å være en livsform til å være et yrke. Og dermed
ble det også klart at det kulturelt bestemte skillet mellom bonde og
proprietær var på langsom retur. I 1865 var det likevel ennå mer
enn følbart.
Det var ikke bare forholdet mellom bonde og proprietær som
var i endring. Også forholdet mellom mann og kvinne på gården
forandret seg. Selv en gammel, hevdvunnen sannhet som at det å
stelle i fjøset var kvinnfolkarbeid, måtte man begynne å modifisere.
Også denne forandringen kom tydeligst til syne nettopp på proprietærgårdene.
Både på Kase og Bellevue hadde man ansatt
kvinnfolkhjelp, budeier. På Alby, Reier og Grønli arbeidet nå
mannlige kvegrøktere. Det var i ferd med å komme på moten.
Jens Ludvig Gerner måtte visst alltid være den første med alt
som var nytt. Noen år tidligere hadde han ansatt en sveitser,
Andreas Kundert, som kvegrøkter. Kundert hadde tidligere vært
vandrelærer for Selskabet for Norges Vel. Og fra Kundert hadde så
ideen om moderne og rasjonelt husdyrhold spredt seg til andre
større gårder. Kundert var bare én blant mange utenlandske
jordbrukseksperter i landet i denne perioden. Ordet «sveiser»
skriver seg da også fra det store antall sveitsiske kurøktere som da
kom til Norge.
Gerner hadde med hjelp av «sveitseren» sin fått i gang et lite
meieri ute på Orkerød. Et år etter åpnet kjøpmann Maxe et ysteri i
sin egen gård i Storgaden, men først i slutten av 1870-årene skulle
det for alvor bli organisert meierivirksomhet.