Moss bys historie - Moss Historielag

161 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Den kjente økonom og forfatter Christen Pram ga i 1804 en
beskrivelse av byen Moss og dens økonomiske stilling. Det er verdt
å merke seg at han karakteriserte David Chrystie som en av to
kjøpmenn i byen med nasjonal betydning. Om David Chrystie
skrev Pram at han eide fire av byens seks skip og syv sager og førte
en omfattende tømmerhandel.
Pram mente at den eldre kjøpmann Christian Bergh var byens
andre viktige mann i trelast, men anslo ham som «verdt» bare
halvparten av den langt yngre David Chrystie. Om Peder Herfordt
skrev han derimot at han hadde «lidt store Uhæll».
Her var Pram, som skrev i 1804, nesten profetisk oppdatert.
Tollregnskapene viser nemlig at Herfordt i 1804—1805 eksporterte
mindre enn i sin ekspansive periode tiåret før. Men krisen
rammet ham egentlig først for alvor i 1806. Den krisen kom han
seg aldri over, og han gikk inn i de dårlige årene som siden fulgte,
med langt dårligere utgangspunkt enn Christian Bergh og brødrene
Chrystie.
Alt i 1806 kom fjorten prosent av den britiske trelasten fra
Canada. Det hadde vært uhørt tidligere, på grunn av de høye
fraktutgiftene. Tollen og krigen stanset så i perioder all videre
norsk eksport til England, og hemmet den til andre tider.
Da Danmark-Norge kom i direkte krig med England i 1807,
stanset trelasthandelen totalt opp. Under lisenstiden 1809—1810
kom det et blaff igjen. Så, i 1811, forhøyet England importtollen
drastisk. Hensikten var å begunstige innførselen fra Canada.
Norske trelasthandlere kunne dermed bare med lengsel se frem til
Napoleonskrigenes endelige slutt.
David Chrystie frykter gjeld
Først i 1815 ble det permanent og endelig fred. Det året startet
derfor i forventningenes tegn. Men de ble fort gjort til skamme. For
England beholdt de nye, høye tollsatsene. 11816 var eksporten til
England derfor lavere enn i noe fredsår siden midten av 1600tallet.
Attpåtil måtte norsk trelast nå betale toll i Danmark også,
slik at bunnen delvis gikk ut også av dette reservemarkedet. Langt
på vei betegner derfor Napoleonskrigene slutten på den gylne
plankeperioden i norsk historie. For en rekke av de største kjøpmennene
opplevde alvorlige rystelser og konkurser.
Bernt Anker var selv død i 1805. Men firmaet, «det Ankerske
Fideikommiss», gikk konkurs i 1819, huset Collett måtte innstille
betalingene i 1821. Bildet av krise var det samme i Halden og
Drammen, i Christiania og Moss. Da Christian Bergh døde i 1825,
79 år gammel, sto det svært dårlig til med ham økonomisk.
I et brev til en forretningsforbindelse karakteriserte David
Chrystie ham på denne måten: «Han kjæmpede drabelig som
ærekjær Mand, for dog at være prompte, men til stor Græmmelse